:: wikimiki.org ::
| 1728 |
1728 Begivenheter
Utlandet
Overskrift
Født
Døde
- 21. april – Hans eminense Filippo Antonio Gualtiero, kardinal i Den katolske kirke (f. 1660)
----
1700-tallet
Kategori:Årstall på 1700-tallet
ko:1728년
21. april21. april er den 111. dagen i året, den 112. i skuddår. Det er 254 dager igjen av året.
Historie
- 1898 – Den Spansk-Amerikanske krigen begynner.
- 1944 – Kvinner får stemmerett i Frankrike.
- 1945 – Den Røde armé overkjører den tyske overkommandoen når de inntar Berlin.
- 1967 – Militærkupp i Hellas
Norsk historie
- 1894 – Krag-Jørgensen tas i bruk som standardvåpen i Hæren, og forblir i tjeneste i nesten 50 år.
Født
- 1864 – Max Weber, tysk økonom og sosiolog (d. 1920)
- 1926 – Elisabeth II av Storbritannia, britisk dronning
- 1947 – Iggy Pop, amerikansk musiker
- 1972 – Vidar Riseth, norsk fotballspiller
Døde
- 1728 – Hans eminense Filippo Antonio Gualtiero, kardinal i Den katolska kirke (f. 1660)
- 1910 – Mark Twain, amerikansk humorist, forfatter og foreleser
- 2003 – Nina Simone, amerikansk sanger
Helligdager
- 1863 – 1. Ridván, Bahá'u'lláhs erklæring i Bagdad, bahá'í-helligdag
----
Se også:
20. april – 22. april – 21. mars – 21. mai – Historiske datoer
Filippo Antonio GualtieroHans eminense Filippo Antonio Gualtiero (født 24. mars 1660 i Fermo i Italia, død 21. april 1728 i Roma) var en av Den katolske kirkes kardinaler. Han var tilknyttet det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Frankrike. Dessuten var han erkebiskop av Imola 1701-1709, og av Todi 1709-1714.
Han ble kreert til kardinal i mai 1706 av pave Klemens XI.
Han var nevø til kardinal Carlo Gualtiero (kreert 1654).
Gualtiero, Filippo Antonio
Gualtiero, Filippo Antonio
Gualtiero, Filippo Antonio
Gualtiero, Filippo Antonio
Gualtiero, Filippo Antonio
Kardinaler
En kardinal er en høytstående embetsmann i Den katolske kirke; i rang står kardinalene rett under paven. Ordet kommer fra latin cardo (hengsel) - hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler».
Historie
Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknytet en kirke. Denne betydningen har falt ut av bruk i Den katolske kirke, men er bevart i et annet tilfelle - to av de anglikanske kannikene i St Paulkatedralen i London kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med inkardinasjon som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav.
Ordet ble allerede mot slutten av 1. århundre eller begynnelsen av 2. århundre gitt en annen betydning. Pave Evaristus (97-105) ga tittelen til sogneprestene i Roma, biskopene i området umiddelbar nærhet av Roma og til de syv diakonene i byen. På et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert også de landområder paven var overhode for.
I det 11. århundre ble alle geistlige som fungerte som rådgivere for paven gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man også å få kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i Roma, men bare var der for en periode. Særlig pave Leo IX bidro til å reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte også å utnevne biskoper som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer.
I 1059 ga pave Nikolas II en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av Tredje Laterankonsil (1179), som også forbød andre å være tilstede under pavevalg. Det ble krev 2/3 flertall for å velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det nå kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i 1150, under pave Eugenius III; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag.
Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave Sixtus V (1585-1590 opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsområder. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonen arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger.
Antall
I middelalderen var det ikke flere enn 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo Pave Sixtus V i konstitusjonen Postquam verus ille (3. desember 1586) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde så mange. Først i 1958 ble tallet overskredet, da pave Johannes XXIII utnevnte mange nye kardinaler.
Under Andre Vatikankonsil (1962 - 1965) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslått at de mister stemmeretten ved fylte 80 år. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, så lenge antallet som er under 80 år ligger under grensen. Da det er et grunnleggende prinsipp i katolsk kirkerett at paven står over loven, kan han allikevel utnevne flere uten å tenke på denne balansen, noe pave Johannes Paul II har gjort.
Utnevnelse
Kardinalene utnevnes av paven ved er konsistorium. Han velger selv hvem han vil utnevne, men vil i de fleste tilfeller rådføre seg med sine nærmeste medarbeidere. Første skritt i utnevnelsen er at han offentliggjør navnene på de som er utnevnt. Deretter vil de blivende kardinalene, en kort tid etter, samles for å bli innsatt i embetetet; man sier at de i denne seremonien blir «kreert kardinaler».
Paven kan også utnevne kardinaler uten å offentliggjøre deres navn. De sies da å være utnevnt in pectore (latin, 'i brystet'), fordi paven beholder deres navn for seg selv. Dette kan gjøres for eksempel fordi en person venter på en annen utnevnelse først, eller fordi han er hjemmehørende i et område hvor kristne blir forfulgt slik at en offentlig utnevnelse kan true hans sikkerhet. Dersom situasjonen endrer seg vil paven offentliggjøre navnet, men skulle paven dø før det blir offentliggjort vil utnevnelsen aldri tre i kraft. Dette gjelder selv om paven har etterlatt seg en skriftlig beskjed om utnevnelsen, men det er da mulighet for hans etterfølger til å utnevne samme person in pectore. Dersom, på den annen side, en hemmelig utnevnt kardinal dør før hans navn blir offentliggjort vil utnevnelsen allikevel være gyldig så snart den blir offentliggjort. Et eksempel er Iuliu Hossu fra Romania, som ble utnevnt in pectore i 1969, og døde i 1970. Hans utnevnelse ble offentliggjort i 1973, og han står derfor i listene som kardinal fra 1969 til 1970. Hans utnevnelse er også spesiell fordi han antagelig ikke selv visste om den, da han satt i husarrest fra 1948 fram til sin død.
Kravet for å bli utnevnt til kardinal er at man er en presteviet mann som har utmerket seg ved sin lære, fromhet og klokskap. Tidligere kunne også legmenn bli kardinaler, men i kirkeloven av 1917 ble dette endret. Siste gang en legmann ble utnevnt var i 1858, da en jurist ble utnevnt og gitt ansvar for å skrive statuttene for Kirkestaten.
Pave Johannes XXIII bestemt i 1962 at alle kardinal skal være biskoper. De trenger ikke å være det før de blir utnevnt, men må bispevies før de blir innsatt i embetet. I praksis er det slik at prester som utnevnes er teologer som er omkring 80 år eller eldre. De har derfor sjelden stemmerett ved pavevalg, og vil heller ikke komme til å ha noen funksjon i administrasjonen av kirken. Derfor er det ikke uvanlig at de ber om å ikke bli bispeviet, og paven kan etter eget forgodtbefinnende dispensere fra kravet.
Når en kardinal blir utnevnt blir han tildelt en titularkirke i Roma, eller et titularbispedømme. Dette betyr at han har en tittel som plasserer ham i en av de kategorier som kardinalsembetet opprinnelig besto av - selv om han er biskop hjemmehørende på den andre siden av jorden har han tittel som sogneprest eller diakon i en kirke i Roma. De kirkene som brukes er ofte ikke sognekirker, men tilhører religøse ordener; når de er sognekirker finnes det samtidig en reell sogneprest. Kardinalene forventes dog å ha et forhold til sin titularkirke, for eksempel ved å feire messe der under besøk i Roma.
Indre rangordning
Innenfor kardinalkollegiet finnes det en egen rangordning. Grunninndelingen er basert på embetets opphav, og består av kardinaldiakoner, kardinalprester og kardinalbiskoper. Dette sier ingenting om hvilke rang man har i det geistlige hierakiet; i utgangspunktet skal alle kardinaler være biskoper.
Kardinalbiskoper
De som er engasjert på heltid i Vatikanets administrasjon er kardinalbiskoper. Patriarker fra de orientalske katolske kirker har også denne rang, og regnes dermed som kardinalbiskoper av sine egne patriarkseter. De romersk-katolske kardinalbiskopene er titularbiskoper av de suburbikariske bispedømmene, det vil si de som tidligere lå i umiddelbar nærhet av Roma: Ostia, Palestrina, Frascati, Albano, Velletri-Segni, Porto-Santa Rufina og Sabina-Poggio Mirteto. Kardinalkollegiets dekanus og vise-dekanus velges blant kardinalbiskopene. Tradisjonen siden det 13. århundre er at dekanus skal være titularbiskop av Ostia.
Kardinalprester
Kardinalprestene var opprinnelig Romas sogneprester. De som fyller disse posisjonene i dag er biskoper av bispedømmer utenfor Roma. De som har vært kardinaler i ti år eller mer kan også få tittelen kardinalprest. Pavens vikar for bispedømmet Roma er alltid kardinalprest, og det samme er erkepresten for Laterankirken.
Kardinaldiakoner
Kardinaldiakonene var opprinnelige de syv diakonene i Roma. Senere ble antallet utvidet til 14. I dag er det ingen begrensning på antallet; rangen gis i utgangspunktet til de som ikke er biskop i et eksisterende bispedømme når de utnevnes til kardinaler. Erkeprestene av Peterskirken og Santa Maria Maggiore er normalt kardinaldiakoner.
Titler og ytre tegn
En kardinal tituleres som «Deres Eminense». Denne tiltaleformen kommer opprinnelig fra det byzantinske hoffet.
Under pave Innocent IV (1243 - 1254) ble røde hatter innført som tegn på kardinalsverdighet. Fargen ble sagt å symbolisere at de skal være villige til å gi sitt blod for kirken; den egentlige forklaringen er nok at det går tilbake til herskeres bruk av purpur som autoritetstegn. I 1464 bestemte Paul II at de skulle bære røde kalotter under liturgiske funksjoner for å skille dem fra andre prelater.
Kardinalene kan bære sort prestekjole (soutane) med røde silkeborder, eller rød prestekjole. Det finnes også andre plagg som kan være røde, som sokker, hatter osv., men disse brukes i liten grad i dag.
liturgi
Kardinalene fører våpen, som består av våpenskjold kronet med en rød, bredbremmet hatt med 15 dusker samt et patriarkalkors og et banner hvor mottoet skrives inn.
Etter en offentlig seremoni hvor de blir kreert kardinaler, mottar de i en lukket seremoni en ring fra paven som tegn på sin verdighet. Den skal være smykket med en safir - denne edelstenen er forbeholdt kardinalsringer - og har på innsiden inngravert våpenskjoldet til paven som utnevnte dem.
Kardinaler som er østlige patriarker tiltales som dette, med formen «Deres salighet». De vil normalt også bære ytre tegn fra sin egen tradisjon fremfor de romerske kardinalstegnene.
Eksterne lenker
- [http://www.katolsk.no/utenriks/kardinal.htm Oversikt over nålevende kardinaler]
Kategori:Katolisisme
Kategori:Kirkelige titler
ja:枢機卿
ko:추기경
th:พระคาร์ดินัล
Den katolske kirke
Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kristne kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 22 særkirker, hvorav "vestkirken" (egentlig: Den latinske kirke, ofte noe tvetydig omtalt som den romersk-katolske kirke) er langt den største med omkring 1.060.000.000 medlemmer (2003). De andre 21 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter, eller orientalske katolske kirker ('orientalsk' kan erstattes av 'østlig'). Ordet katolsk kommer av gresk katholikos, som betyr allmenn eller universell.
Historisk bakgrunn
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv. Dette første til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
I Norge
Hovedartikkel: Den katolske kirke i Norge
Kirken ble etablert i Norge i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. I 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete, slik at Norge ble en egen kirkelig provins. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I dansketiden ble det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er nå ca 46.000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen. Flertallet, omkring 27.000, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. Norge har tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø, med tilsammen 32 menigheter.
Oppbygning
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirken læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962-1965) har også legfolkets fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Troslære
Den katolske kirke bekjenner seg til den kristne tro slik den er uttrykt i den nikenske trosbekjennelse. I likhet med andre kristne kirker regner den Bibelen som det viktigste opphav til kjennskap om Gud. I tillegg legger katolsk lære vekt på tradisjon, det vil si tradisjonsbundne tolkninger av Bibelen eller skikk og bruk fra oldkirkelig tid.
Sentralt i troslære er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under Reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som en annen enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
Eksterne lenker
- [http://www.katolsk.no Den katolske kirke i Norge]
- [http://www.vatican.va Vatikanet]
Katolske kirke
Katolske kirke
simple:Roman Catholicism
1700-tallet(17. århundre – 18. århundre – 19. århundre)
Se også
- Århundre
2017
ja:18世紀
ko:18세기
Kategori:Årstall på 1700-tallet1700-tallet
Kategori:Årstall Bruhathkayosaurus
Bruhathkayosaurus (brew-HATH-kah-yo-SORE-us, meaning "huge bodied lizard") might have been the largest dinosaur ever lived.
The accuracy of this claim, however, has been mired in controversey and debate: all the estimates are based on Yadagiri and Ayyasami's 1989 paper, which announced the find.
Their technical description is so poor that the authors originally classified the dinosaur as a theropod, a member a large group of bipedal, carnivorous dinosaurs that includes the Tyrannosaurus; but a review of their data in 1995 revealed that the remains actually belonged to a sauropod (specifically, a titanosaurid), a member of a very different group of quadrupedal, herbivorous dinosaurs with long necks and tails, like the Brachiosaurus.
Until the remains are properly described, the validity of any estimates will be questioned.
Largest ever?
As a sauropod, the Bruhathkayosaurus is estimated to reach 40 m (130 ft) or 44.1 m (145 ft) in length, 14 m (46 ft) in height, and to weigh from 175 to 220 t (190 to 240 tons). By comparison, the Argentinosaurus is estimated to reach 34.6 m (114 ft) in length, and to weigh from 80 to 100 t (90 to 110 tons). Another huge titanosaurid, the Paralititan, was probably 31.9 m (105 ft) long, and weighed 65 to 80 t (72 to 88 tons).
The only real competition is the blue whale. The largest on record reached an estimated 33.5 m (100 ft) in length, which is shorter than the Bruhathkayosaurus; but was equally massive, weighing in at 177 t (195 tons).
Among the dinosaurs, only the most dubious contenders even come close. Edward Drinker Cope's Amphicoelias fragillimus would have been longer, reaching 56 to 62 m (185 to 200 ft) in length, but it was a slender diplodocid, weighing only 125 to 170 t (140 to 185 tons). Unfortunately, the only bone recovered apparently crumbled to dust over a hundred years ago. There is also an unknown sauropod from Broome, Australia, but estimates are difficult because it is known only from a fossilized trackway. Another as-yet undescribed titanosaurid from South America is only a little larger than the Agentinosaurus.
When the Bruhathkayosaurus was still considered to be a theropod, it was estimated to be 18 to 20 m (60 to 65 ft) long, and to weigh from 11 to 14 t (12 to 15 tons). This is substantially larger than even the largest known terrestrial carnivores, like the Giganotosaurus, Tyrannosaurus, and Carcharodontosaurus. None of these giant predators are believed to exceed 12 to 15 m (40 to 50 ft) in length, and 6 to 8 t (6.5 to 9 tons) in mass.
Estimated uncertainty
All of these sauropods are known only from partial or fragmentary remains, so the size estimates are uncertain. Length is calculated by comparing existing bones to the bones of similar dinosaurs which are known from more complete skeletons, and scaling them up isometrically. But extrapolation is just an educated guess, and the length of the tail in particular is often hard to judge. Determining mass is even more difficult, because little evidence of soft tissues survives in the fossil record. In addition, isometric scaling is based on the assumption that body proportions remain the same, which is not necessarily the case; in particular, the proportions of the titanosaurs are not well known, due to a limited number of relatively complete specimens.
It is also worth noting that at least one recent estimate reduces the lengths of the giant titanosaurs considerably. The Bruhathkayosaurus was reduced to 28 to 34 m (90 to 110 ft) in length, the Argentinosaurus was reduced to 22 to 26 m (70 to 85 ft), and the Paralititan was reduced to 20 to 24 m (65 to 80 ft). While not provided, the estimated weights would also be reduced. For instance, if the estimated mass of the Argentinosaurus were reduced to 73 t (80 tons), then the Bruhathkayosaurus might only weigh 157 t (173 tons).
However, regardless of which estimate is used the Bruhathkayosaurus is still substantially larger than the other giant sauropods. If the published material is correct, its shin bone (tibia) is 2 m (6 ft, 7 in) long. This is 29 percent larger than the tibia of the Argentinosaurus, which is only 1.55 m (5 ft, 1 in) long.
Comparing the bones in the upper forelimb gives a similar result. While the humerus of the Bruhathkayosaurus is incomplete, it is extrapolated to be 2.34 m (7 ft, 8 in) long. This is 30 percent larger the humerus of the Argentinosaurus, which is 1.81 m (5 ft, 11 in) long.
Classification
The Bruhathkayosaurus genus has only one known species, the Bruhathkayosaurus matleyi. The species is represented by the holotype specimen GSI PAL/SR/20, which was described by Yadagiri and Ayyasami in 1989 (not 1987, as some sources indicate).
It was originally classified as a carnosaur (like the Allosaurus) of an unknown (incertae sedis) family, which is a group of theropods. In 1995 Chatterjee reclassified it as a titanosaur. The reclassification was based on the massive size of the limbs, and the structure of the pelvis.
The original publication described little in the way of diagnostic characteristics, and was only supported by a few line drawings. This has led to speculation that the bones might actually be petrified wood, akin to the way the original discoverers of the Sauroposeidon initially believed their find to be fossilized tree trunks.
The name chose, Bruhathkayosaurus, is derived from the Hindi bruhath (huge, or heavy) and kaya (body); and the Greek sauros (lizard).
Discovery
The Bruhathkayosaurus was found near the southern tip of India, specifically in the Tiruchirapalli district of Tamil Nadu, to the northeast of Kallamedu village. It was recovered from the rocks of the Kallemedu Formation, which are dated to the Maastrichtian faunal stage of the late Cretaceous period. It lived toward the end of Mesozoic era, about 70 million years ago.
The fossilized remains include hip bones (the ilium and ischium), part of a leg bone (femur), a shin bone (tibia), a forearm (radius), and a tail bone (a vertebrae, specifically a platycoelous caudal centrum).
Further reading
- A carnosaurian dinosaur from the Kallamedu Formation (Maastrichtian horizon), Tamilnadu, by P. Yadagiri and K. Ayyasami, edited by in Sastry, M.V.A. and others. 1989. Symposium on Three Decades of Development in Palaeontolgy and Stratigraphy in India: Geological Survey of India Special Publications, volume 11, issue 1, pages 523 to 528.
External links
- "[http://www.dinodata.net/Dd/Namelist/Tabb/B069.htm Bruhathkayosaurus ]". DinoData.
- [http://www.miketaylor.org.uk/dino/faq/s-size/records/ What were the longest/heaviest dinosaurs?], by Mike Taylor.
- [http://www.gavinrymill.com/dinosaurs/giants/giants.html Earthshakers] from UK Dinosaurs.
- [http://dinosauricon.com/genera/bruhathkayosaurus.html Bruhathkayosaurus: "huge body lizard"], by T. Mike Keesey from The Dinosauricon. (technical)
- Discussion on the Dinosaur Mailing List: [http://dml.cmnh.org/2001Jun/msg00665.html] [http://dml.cmnh.org/2001Sep/msg00402.html] [http://dml.cmnh.org/2004Sep/msg00086.html] [http://dml.cmnh.org/1994Nov/msg00358.html].
Category:Dinosaurs
Category:Sauropods
zbiorniki tworzywowe narty sowacja kaway alkomaty Conspiracy
|
|
|
| :: RELATED NEWS :: |
Totalita
Totalita je pojem, který zahrnuje nějakou celkovost a úplnost. Původně byl pojem totalita používán ve filosofii, ve výrocích jako je: uchopit svět v jeho totalitě.
Nyní je běžnější jako zkratka pojmu (i politologického) totalitární nebo totalitní režim, což je druh vše obsahující diktatury, který ponechává minimální nebo žádný veřejný prostor pro svobodnou aktivitu individuí a soukromý prostor minimalisuje nad přípustnou mez.
Zast
|
Tržní ekonomika
Tržní ekonomika je taková ekonomika, kde jsou ceny určovány pomocí směny na trhu, především peněžní, za cenu, s níž souhlasí obě strany směny.
Vymezení tržní ekonomiky je sporné a arbitrární. Za její podmínku obvykle nepovažuje internalizace násilí. Externalizace násilí však s sebou přináší vágní prvek dobrovolnosti směny. Na druhou stranu je z tržní ekonomiky externalizována většina organizací, např.
|
Valerianus Mladší
Publius Licinius Cornelius Egnatius Valerianus († 258 n. l.) byl nejstarším synem římského císaře Galliena a jeho manželky Iulie Cornelie Saloniny. V letech 256–258 měl ho
|
Saloninus
Publius Licinius Cornelius Saloninus Valerianus († 260 n. l.) byl prostředním synem římského císaře Galliena (253–268) a jeho manželky Iulie Cornelie Saloniny.
O životě Lici
|
Hjalmar "Sivu" Siilasvuo
Hjalmar Fridolf Siilasvuo, známý pod přezdívkou Sivu (1892–1947) byl finský generál považovaný za nejlepšího z finských polních velitelů II. světové války.
Za Zimní války vedl narychlo sformovanou nekompletní 9.
|
Olovník
Olovník je bezpečnostní pojistka parního kotle.
Je to ocelový šroub s otvotem procházejícím jeho podélnou osou. Otvor je zalit olovem.
Olovník se umisťuje do stropu topeniště, neboli do nejvyššího místa v kotli, kam dosahují plameny. Má za úkol předejít katastrofě, která by nastala, kdyby obsluha kotle nedoplňovala spotřebovanou vodu. Pokud by nebyl strop topeniště z druhé strany ochlazován vodou v kotli, plameny by j
|
Pnětluky
Pnětluky jsou obec v Ústeckém kraji, 13 km jihozápadně od města Louny. Mají rozlohu 14,75 km², 243 domů a 324 stálých obyvatel. Skládají se ze dvou částí (Pnětluky a Konětopy). PSČ je 440 01.
Památky
- pozdně barokní kostel Read More... |
Vrtulník
Vrtulník nebo též helikoptéra je letadlo těžší vzduchu s poháněnými horizontálně rotujícími nosnými plochami.
Na podobném principu pracuje též vírník (nemá pohon) a autogyra (nepoháněná rotující nosná plocha a tlačná vrtule).
Slovo helikoptéra pochází z řeck
|
Open source
Open source nebo také open-source software (OSS) je počítačový software s otevřeným zdrojovým kódem. Otevřenost zde znamená jak technickou dostupnost kódu, tak legální dostupnost - licenci software která umožňuje uživatelům zdrojový kód využívat, například prohlížet a upravovat.
V užším smyslu se OSS míní software s licencí vyhovující definici prosazov
|
XviD
XviD je MPEG-4 kompatibilní kodek s otevřeným kódem původně založený na OpenDivX. Dobrovolní programátoři začali pracovat na XviDu potom, co byl zdrojový kód OpenDivX uzavřen.
XviD obsahuje vlastnosti z MPEG-4 Advanced Simple Profile, jako jsou b-snímky, čtvrtpixelová pohybová kompenzace (Quarterpel, Qpel), globální pohybová kompen
|
|
