:: wikimiki.org ::

5. Mars

5. mars

5. mars er den 64. dagen i året, den 65. i skuddår. Det er 301 dager igjen av året.

Historie

- 1770 – Bostonmassakren: Fem amerikanere, inkludert Crispus Attucks, blir drept av britiske styrker. Denne hendelsen er en av flere som fører til den amerikanske revolusjonen.
- 1793 – Franske styrker blir beseiret av østerrikske styrker, og Liege blir gjenvunnet.
- 1821 – James Monroe blir tatt i ed for sin andre periode som amerikansk president.
- 1824 – Storbritannia erklærer krig mot Burma.
- 1848 – Louis Antoine Garnier-Pages blir fransk finansminister.
- 1849 – Zachary Taylor blir tatt i ed som USAs 12. president.
- 1872 – George Westinghouse tar patent på luftbremsen.
- 1877 – Rutherford B. Hayes blir tatt i ed som USAs 19. president. Han ble egentlig tatt i ed 3. mars, men da ikke offentlig.
- 1905 – Russiske styrker begynner tilbaketrekningen fra Mukden, Mandsjuria, etter å ha mistet 100 000 mann på tre dager.
- 1907 – Den andre Dumaen åpner i St. Petersburg, Russland. Omkring 40 000 demonstranter må drives bort av russiske styrker.
- 1912 – Italia blir de første til å bruke luftskip i militær sammenheng; de blir brukt til rekognosering vest for Tripoli bak den tyrkiske grensen.
- 1916 – Den spanske fotballklubben Real Club Deportivo Mallorca blir stiftet.
- 1917 – Woodrow Wilson blir tatt i ed for sin andre persiode som amerikansk president.
- 1918 – Sovjetunionen flytter hovedstaden fra Petrograd til Moskva.
- 1924 – Shefqet Verlaci blir statsminister i Albania.
- 1931 – Daniel Salamanca Urey blir president i Bolivia.
- 1933 – Nazistene får 44 % av stemmene i parlamentsvalget i Tyskland.
- 1936 – Den første flyvningen med kampflyet Spitfire Type 300 blir foretatt.

Norsk historie

- 1802 - Minst 26 fiskere omkommer i uvær i Vesterålen.
- 1986 - 16 vernepliktige ingeniørsoldater omkommer etter snøskred i Vassdalen.

Født

- 1871 – Rosa Luxemburg, tysk politisk tenker
- 1922 – Pier Paolo Pasolini, filmregissør og forfatter
- 1948 – Tore Tønne, norsk helseminister
- 1953 – Harald Stenvaag, Norges fremste skytter gjennom tidene

Døde

- 1953 – Josef Stalin, sovjetisk diktator

Helligdager

---- Se også: 4. mars – 6. mars – 5. februar – 5. april – Historiske datoer

Skuddår

Et skuddår er et år som har en dag mer enn et normalt år. Jorden bruker ca. 365,2422 dager på en runde rundt solen. For at dette skal passe inn med vår kalender har vi satt inn skuddår. Et normalt år har 365 dager, med 28 dager i februar. I et skuddår har februar en ekstra dag, altså 29 dager, og samlet 366 dager for hele året. Grunnen til at den ekstra dagen ble lagt til februar, og grunnen til at februar er så mye kortere enn de andre månedene er at i den eldre romerske kalenderen var mars den første måneden i året og februar den siste. En kuriositet er at den "nye" dagen ikke ble lagt sist i måneden, men etter den 24. februar. Den 24. februar ble av Romarene kalt dag 6 før Kalendaee i mars. Skuddagen var da kalt den andre dag 6 før Kalendaee i mars. Kalendaee er romarene sitt navn på den første dagen i måneden, og de regnet seg bakover til Kalendaee, der dag 1 før Kalendaee var Kalendaee selv. Et skuddår er normalt hvert fjerde år – i alle årstall som er delelige med 4. Unnataket er hundreårene (1700, 1800, 1900 etc.). som ikke har skuddår med mindre de også er delelige med 400 (1200, 1600, 2000, 2400 etc.). Det ble derfor skuddår i 2000, men skuddåret faller bort i 2100. Denne fordelingen av skuddår ble innført i Norge med den gregorianske kalenderen i år 1700. Kategori:Tid als:Schaltjahr ko:윤년 ja:閏年 simple:Leap year th:ปีอธิกสุรทิน

1770

:For landsbyen ved navn 1770, se 1770, Queensland

Begivenheter

Utlandet

- 1. november – Technische Universität Berlin grunnlegges

Norge

Født

- 20. mars – Friedrich Hölderlin, tysk lyriker (d. 1843)
- 16. desember – Ludwig van Beethoven, tysk komponist

Døde

---- 1700-tallet Kategori:Årstall på 1700-tallet ko:1770년

Storbritannia

:Se også Storbritannia (øy) Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, som regel forkortet til Storbritannia, uformelt også referert til som England, er et konstitusjonelt monarki som omfatter England, Skottland, Wales og Nord-Irland. Storbritannia utgjør mesteparten av øygruppen De britiske øyer beliggende utenfor den nordvestre kysten av det europeiske kontinentet.
Historie
Utdypende artikkel: Storbritannias historie Storbritannia var opprinnelig befolket av keltiske stammer. I det 5. århundre ble de britiske øyer invadert av germanske stammer, først og fremst anglere og saksere fra dagens Nord-Tyskland, men også jyder fra dagens Danmark. Disse germanske stammene la grunnlaget for den engelske nasjonen, og bragte med seg sitt gammelsaksiske språk som utviklet seg til dagens engelsk. I 1066 ble angelsakserne erstattet av de skandinaviske normannerne som den herskende klassen, etter Vilhelm Erobrerens erobring av England. Etterhvert smeltet angelsaksere og normannere sammen til ett folk. På 1800-tallet var Storbritannia den dominerende handels- og sjømakten i verden med et imperium som strakk seg over en tredjedel av kloden. Blant annet var India, Canada, Australia og større deler av Øst-Afrika underlagt den britiske kronen. Som følge av dette er den britiske monarken fremdeles statsoverhode i mange tidligere kolonier.
Politikk
Utdypende artikkel: Storbritannias politikk Storbritannia er et enhetlig monarki med parlamentarisk styringssett. Konstitusjonen er ukodifisert og delvis uskreven. Statsoverhodet, og i teorien den endelige kilden for statsmakt, er den britiske monarken. I realiteten er monarken i hovedsak en seremoniell institusjon. Formelt er det idag monarken gjennom parlamentet (Crown-in-Parliament) som er statens suverene makt, med både lovgivende, utøvende og dømmende kompetanse i siste instans. Storbritannia har vært regjert av tyske fyrster siden 1714. Da arvet Hannovers kurfyrste Georg Ludwig tronen. Med dronning Victoria døde huset Hannover ut, og tronen gikk til hennes manns slekt, den albertinske linjen av det saksiske Wettin-dynastiet, Sachsen-Coburg-Gotha. Kongehuset i landet har siden 1917 (som følge av første verdenskrig) brukt navnet Windsor uavhengig av hvilket hus som sitter på tronen. Med dronning Elisabeth II vil huset Sachsen-Coburg-Gotha miste den britiske tronen, som vil passere til huset Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg, som tidligere regjerte Hellas, prins Philips fødeland. Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg regjerer også i Danmark og Norge.
Besittelser

- Nåværende oversjøiske territorier
- Tidligere kolonier
Se også

- Storbritannias forsvar
Eksterne lenker

- [http://www.parliament.uk/ Det britiske parlamentet]
- [http://www.parliament.uk/about_lords/about_lords.cfm Overhuset]
- [http://www.parliament.uk/about_commons/about_commons.cfm Underhuset]
- [http://www.number-10.gov.uk/ Statsministerens kontor (10 Downing Street)]
- [http://www.royal.gov.uk/ Det britiske kongehuset] Kategori:Land i Europa Kategori:NATO-land Kategori:EU-land Kategori:Monarkier Kategori:Øystater ja:イギリス ko:영국 ms:United Kingdom simple:United Kingdom th:สหราชอาณาจักร zh-min-nan:Liân-ha̍p Ông-kok

Den amerikanske revolusjon

Sammenfatning av Amerikas forente staters historie (1776-1789): Den 19. april 1775 marsjerte en avdeling av den britiske stående hær innover i landet fra Boston i Massachusetts, på leting etter et våpenlager og med ordre om å arrestere visse fremstående lokale ledere. Ved Lexington støtte de på og åpnet ild mot en liten gruppe lokal milits. Videre på deres marsj konfronterte de en mye større gruppe milits på en bro i Concord, og ble slått tilbake. Under retretten til Boston ble britene kontinuerlig utsatt for skarpskytter-angrep. Slaget ved Lexington og Concord som kom etter et dusin år med eskalerende politisk konflikt mellom koloniene og det britiske parlamentet, markerte begynnelsen på den amerikanske revolusjon. Den andre kontinentale kongressen med representanter fra 13 av de britiske koloniene langs østkysten av Nord-Amerika trådte sammen den 10. mai 1775 i Philadelphia i Pennsylvania. Kongressen begynte umiddelbart å organisere en føderal styresmakt for de tretten koloniene og tok over styrefunksjoner som tidligere ble utøvd av kongen og parlamentet i Storbritannia, og ba statene om å forberede egne statskonstitusjoner. Kongressen utnevnte George Washington til å lede en kontinental hær, og sendte ham til Boston hvor lokale militser beleiret en britisk hærstyrke. Etter ett år med krigføring erklærte kongressen Amerikas forente stater uavhengig fra Storbritannia i uavhengighetserklæringen, hovedsaklig forfattet av Thomas Jefferson. Med hjelp av en allianse med Frankrike klarte USA til slutt å vinne den amerikanske revolusjonskrigen mot Storbritannia. Den ble avsluttet med Paris-traktaten som gav de nye forente statene et stort villmarksrike som strakte seg fra Atlanterhavet til Mississippi-elven og strakk seg opp til og omfattet områdene sør for de store innsjøene. I etterspillet til krigen led den unge nasjonen under økonomiske nedgangstider og sine svakt utviklede politiske institusjoner. Den andre kontinentale kongressen fortsatte å fungere som føderal regjering og formaliserte sin egen status gjennom konføderasjons-artiklene som ble foreslått og iverksatt i 1778, men ikke ble ferdig ratifisert før 1781. Artiklene gav omrisset til styret av en permanent føderasjon av stater, uten å klargjøre om USA skulle være en nasjonalstat eller en svakere sammenslutning av samarbeidende stater. Det påtrengende behovet for en mektigere og fullstendig føderal regjering førte i 1787 til en forsamling for å vurdere om en skulle revidere artiklene. Også den trådte sammen Philadelphia. Men den valgte istedet å skrive en konstitusjon, som deretter ble ratifisert av elleve stater i 1788. I 1789 ble grunnloven satt i verk, og George Washington ble valgt til den første presidenten i Amerikas forente stater.

Uavhengighet og den amerikanske revolusjon

Amerikas forente stater ble dannet av en samling av de tretten britiske nord-amerikanske koloniene langs Atlanterhavskysten. I løpet av det 17. og det tidlige 18. århundre hadde koloniene kunnet utvikle former for folkelig selvstyre, mens Storbritannia som var opptatt med borgerkrig og andre problemer og slik forsømte å utøve effektiv myndighet i Amerika. Etter avslutningen av storkrigen kalt syvårskrigen i Europa, og i Nord-Amerika som Krigen mot franskmenn og indianere), i 1763, var Storbritannia blitt verdens dominerende stormakt, men fant seg selv i dyp gjeld og slet med å finansiere flåten og hæren som var nødvendig for å kontrollere imperiet. Det britiske parlamentets forsøk på å øke skattene for nord-amerikanske kolonister, skapte frykt blant amerikanerne for at deres rettigheter som «engelskmenn», særlig deres rett til selvstyre, var i fare. Kolonieliten hadde arvet liberale politiske synspunkter som stod i strid med de sterkt konservative synspunktene som dominerte i det britiske lederskapet. En rekke stridigheter med parlamentet over skattleggingen førte først til at det ble dannet uformelle komitéer blant koloniene for å koordinere protestene og motstanden, og til slutt for å kalle inn til en generell forsamling (som nå betraktes som den første kontinentale kongress) for å iverksette en handelsboikott. Den første kontinentale kongressen inkluderte tolv av koloniene, men ikke britisk Florida, det da lille Georgia i sør, Newfoundland og Nova Scotia i nord eller fransktalende Quebec. Den første kongressen ble enig om at en andre kongress skulle innkalles dersom forsøket på enighet med Storbritannia mislyktes. QuebecDen andre kongressen møttes i mai 1775 etter de væpnede trefningene i Massachusetts mellom militser og britiske hæravdelinger i april. Den andre kongressen, med 13 kolonier representert, begynte umiddelbart å organisere seg som en føderal styresmakt, og instruerte koloniene om å skrive konstitusjoner for seg selv som stater. I juni 1775 ble George Washington, en prominent mann fra Virginia med erfaring fra krigen mot franskmennene og indianerne, utnevnt til øverste leder av en nylig organisert kontinental hær, som inkluderte militsen som beleiret den britiske hæren som okkuperte Boston. Vinteren 1775-76 mislyktes et forsøk på å erobre Quebec, og oppbygningen av britiske styrker ved Halifax hindret det som skulle bli Canada i å slutte seg til de 13 amerikanske statene. Amerikanerne klarte å erobre et britisk fort ved Ticonderoga og transporterte kanoner gjennom villmarken av det vestlige Massachusetts til utkanten av Boston. Nærværet av kanoner på Dorchester-høydene, med utsyn over byen, førte til at britene evakuerte Boston 17. mars 1776. 4. juli 1776 erklærte den andre kongressen, som fremdeles var samlet i Philadelphia, Amerikas forente staters uavhengighet. Utkastet til erklæringen var ansvaret til en komité på fem som inkluderte John Adams og Benjamin Franklin, men stilen i dokumentet er tillagt hovedsaklig Thomas Jefferson. Men Franklin så over Jeffersons arbeid og gav den så til kongressen hvor tallrike endringer ble gjort. Hans anklager mot George III angående slaveri ble f.eks. utelatt. Det første landet som anerkjente USA etter erklæringen var den italienske bystaten Ragusa (i dag Dubrovnik i Kroatia). KroatiaDen britiske marinen fraktet hæren til New York City i august, som britene okkuperte etter å ha feid til side Washingtons svake forsøk på forsvarskamp. Britene holdt byen okkupert til krigens avslutning. En stor plan, senere kjent som Saratoga-kampanjen, ble trukket opp i London for å gjøre koordinerte bevegelser ned fra Canada og opp Hudson for å møtes ved Albany i staten New York, og dele koloniene i to slik at New England ble skilt fra resten. Mislykket kommunikasjon og dårlig planlegging resulterte i at hæren som gikk ned fra Canada, under general Burgoyne, satte seg fast i noen av de tetteste skogene i Nord-Amerika, nord for Albany. Burgoynes hær rykket bare frem noen kilometer under hele sommeren 1777 og ble til slutt overveldet ved Saratoga av en samling med militser som hadde en liten kjerne av profesjonelt trente amerikanske utskrevne soldater i spissen. De var britene tallmessig overlegne. Imens gikk den britiske hærstyrken som skulle ha rykket opp langs Hudson for å møte Burgoyne, istedet mot Philadelphia i et forgjeves forsøk på å få slutt på krigen ved å ta den amerikanske «hovedstaden». Seieren ved Saratoga førte til at franskmennene gikk inn i åpen allianse med USA. Med franskmennenes ankomst ble den amerikanske revolusjonen del av en verdenskrig, hvor Frankrike fikk selskap av Spania og Nederland, som alle var europeiske sjøfartsnasjoner med interesse av å motvirke den britiske sjømakt. Britene vendte sin militære oppmerksomhet til de mindre folkerike sørlige koloniene, der interessen for revolusjonen antageligvis var mindre brennende. I 1781 tok en kombinert amerikansk og fransk hær, med støtte fra en fransk flåtestyrke, en stor britisk hær ledet av Charles Cornwallis til fange ved Yorktown, Virginia. Cornwallis' kapitulasjon gjorde slutt på alvorlige britiske forsøk på å finne en militær løsning. I fredsforhandlingene var USA representert av en delegasjon ledet av Benjamin Franklin og som inkluderte John Adams og John Jay. Amerikanerne ignorerte sin avtale med franskmennene om ikke å søke en separat fredsavtale, noe som ville ødelegge franskmennenes forsøk på tvinge britene til konsesjoner, og klarte å forhandle omtrentlige grenser for USA over Allegeheny-fjellene til Mississippi-elven og den sørlige landmassen under De store sjøene. Grensene omsluttet et enormt ikke-kolonisert område som var nesten like stort som Vest-Europa. Avtalen med Storbritannia ble kalt Paris-traktaten.

Utviklingen av føderale institusjoner

Konføderasjonens artikler

Paris-traktaten gjorde at USA var uavhengig og i fred, men med en ubestemt styringsstruktur. Den andre kongressen hadde trukket opp konføderasjons-artiklene i 1777 for å regulere sin egen status. Disse beskriver en permanent konføderasjon, men gav kongressen, den eneste føderale institusjonen, lite makt til å finansiere seg selv eller sikre at dens resolusjoner ble iverksatt. I den økonomiske depresjonen som fulgte etter krigen, økte politisk uro i flere stater og forsøk av personer som var i gjeld på å bruke styresmakten til å fjerne sine forpliktelser, økte nervøsiteten til eliten som hadde ledet revolusjonen. Den tydelige manglende evnen til kongressen til å gjennomføre forpliktelsene som ble inngått under krigen eller til å bli et forum for produktivt samarbeid blant statene for å oppmuntre handel og økonomisk utvikling bidro bare til et usikkert utfall.

Den konstituelle konvensjon

1777 En rekke forsøk på å organisere en bevegelse for å trekke linjene for og fremtvinge reformer kulminerte i sammenkallingen til kongressens samling, convention, i Philadelphia sommeren 1787. Konstitusjons-konvensjonen ble sammenkalt med det beskjedne mål å fremme noen justeringer til konføderasjons-artiklene, men begynte raskt, og hemmelig, å arbeide på en helt ny konstitusjon kort tid etter det første møtet. Konstitusjonen foreslått av konvensjonen, var en føderal styresmakt, begrenset i rekkevidde, men uavhengig av og suveren i forhold til statene innenfor sine tildelte roller med mulighet for å skattlegge og utstyrt med både utøvende og dømmende makt i tillegg til et todelt parlament. Den nasjonale forsamlingen, eller kongressen, inneholdt nøkkelkompromisset til konvensjonen mellom de små statene som ønsket å beholde makten de hadde under «en stat en stemme»-kongressen til konføderasjonsartiklene, og de større statene som ønsket at vekten til deres større befolkninger og rikdom skulle være proporsjonal med makten. Senatet skulle representere statene likt, mens representantenes hus skulle velges fra distrikter på omtrent like store befolkninger. Konstitusjonen krevde ratifikasjon av statsforsamlingene, særlig valgt for ratifikasjonen. Kongressen anbefalte konstitusjonen til statene, og ba om at slike ratifikasjonskonvensjoner skulle sammenkalles. Flere av de mindre statene, ledet av lille Delaware, tilsluttet seg konstitusjonen med små reservasjoner. Men i Virginia og særlig i New York, som begge hadde stor befolkning og et lederskap som hadde spilt viktige roller i revolusjonen, var det annerledes. New York var en stor folkerik stat, med den best plasserte havnen på atlanterhavskysten, staten var avgjørende for USAs fremtid. Lokal New York-politikk var tett kontrollert av en lokal elite og det var ikke selvsagt at lokale politiske ledere ønsket å dele sin makt med nasjonale politikere som ville kontrollere den føderale styresmakten. I New York ble ratifikasjonen sterkt omstridt.

Kampen for ratifisering

DelawareDe som forsvarte konstitusjonen tok navnet føderalister og fikk raskt støttespillere i hele landet. De mest velkjente føderalistene var bl.a. Alexander Hamilton, James Madison og John Jay. De var hovedbidragsyterne til de føderalistiske papirene, en rekke på 85 avhandlinger publisert i aviser i New York, som på mange måter tjente som grunnleggende dokumenter for det nye USA som skulle komme. Disse ble skrevet etter konstitusjons-konvensjonen og var del av ratifiserings-debatten i staten New York. Motstandere av planen for sterkere styresmakt tok navnet antiføderalister. De fryktet at en styresmakt med makten til å skattlegge snart ville bli like despotisk og korrupt som Storbritannia hadde vært noen tiår tidligere. De mest kjente antiføderalistene var Patrick Henry og George Mason. De var også ganske bekymret for fraværet av en rettighetslovgivning i konstitusjonen. Interessant nok var Thomas Jefferson, som tjente som ambassadør i Frankrike på den tiden, verken føderalist eller antiføderalist, men valgte å forbli nøytral og aksepterte begge utfallene. Men i brev fra Frankrike uttrykte han sine reservasjoner for det ferdige dokumentet til sin venn og etterhvert alliert, James Madison. Føderalistene fikk en del prestisje og fordel fra George Washington sitt samtykke, som hadde ledet konstitusjons-konvensjonen. Løfter om en rettighetslovgivning fra Madison sikret ratifikasjonen i Virginia, mens Clintonene i New York, som kontrollerte New York-politikken, drøyde lenge nok til å la Alexander Hamilton sikre ratifikasjonen fra New York-konvensjonen. Under kravene til konstitusjonen, kunne den føderale styresmakten settes i drift og styre de statene som hadde ratifisert da ni hadde ratifisert. Teknisk ble Amerikas forente staters konstitusjon satt i full drift med ratifikasjonen til New Hampshire 21. juni 1788. Da Virginia ratifiserte 25. juni og New York fulgte etter 26. juli, hadde elleve stater ratifisert, inkludert alle de største statene. North Carolinas ratifikasjons-konvensjon ble holdt uten å ratifisere. Dominert av antiføderalister ledet av en beundrer av Jefferson, var konvensjonen overbevist om å vente på konkrete tiltak fra den første kongressen på å innføre en rettighetslovgivning slik at den nye konstitusjonen kunne garantere visse fundamentale rettigheter. Rhode Island hadde ikke gjort noe for å innkalle til en ratifiserings-konvensjon før den føderale styresmakten ble satt i drift i mars og april 1789. Konføderasjonens kongress gjorde de nødvendige tiltakene for det første nasjonale valget, hvor George Washington ble valgt som den første presidenten og John Adams som den første vise-presidenten. New York City ble gjort til den første, midlertidige nasjonale hovedstaden, hvor Washington ble tatt i ed i april 1789 i Federal Hall i nedre Manhattan. Under lederskapet til James Madison gjorde den første kongressen det godt i løftet om en rettighetslovgivning og foreslo for statene tolv tillegg, hvorav ti ble raskt adoptert, og er kjent som the Bill of Rights. Av de tolv, ble en ikke ratifisert og en ble til slutt ratifisert som det 27. tillegget. North Carolinas ratifikasjons-konvensjon møttes på nytt og kort tid etter at kongressen foreslo rettighetslovgivningen, ratifiserte de konstitusjonen. Rhode Island ratifiserte konstitusjonen 29. mai 1790 og rettighetslovgivningen uken etter.

Føderalister og antiføderalister: det gryende partisystemet

1790Konstitusjonen sier ingenting om politiske partier, og de som utformet den kritiserte jevnlig «fraksjonalisme» som karakteriserte styresettet i mange av statene. Men kampen om ratifisering av konstitusjonen antydet de første forløperne for et system av politiske partier som senere skulle dukke opp. Føderalistene som hadde forsvart konstitusjonen nøt muligheten til å sette den nye styresmakten i drift, mens antiføderalistene som aldri var så godt organiserte, sluttet å eksistere. Men idealene av statenes rettigheter og en svakere styresmakt ble på mange måter absorbert av veksten til et nytt parti, republikanerne (eller det demokratisk-republikanske partiet), som etterhvert overtok rollen som lojale motstandere av føderalistene, og tok til slutt kontroll over den føderale styresmakten i 1800, med valget av Thomas Jefferson som president. Kategori:USAs historie

1793

Begivenheter

Utlandet

- 2. januar – Russland og Preussen deler Polen
- 21. januar – Ludvig XVI av Frankrike (offisielt kalt Borger Capet) henrettet giljotin for høyforæderi
- 1. januar – Frankrike erklærte krig mot England og Nederland (de franske revolusjonskriger)
- 7. mars – Frankrike erklærte krig mot Spania (de franske revolusjonskriger)
- 13. juli – Jean-Paul Marat myrdet i badekaret av Charlotte Corday
- 23. august – Allmenn verneplikt innført i Frankrike
- 5. september – Den franske nasjonalforsamlingen innførte terror som virkemiddel mot kontrarevolusjonære. Fram til våren 1794 døde 35-40.000 under Terrorveldet.
- 8. november – Louvre i Paris åpnet som offentlig museum
- 16. oktober – Marie Antoinette av Frankrike henrettet
- 24. november – Frankrike innførte revolusjonskalenderen.
- Claude Chappe presenterte signalsystemet semafor i Frankrike
- Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon erklærte krig mot Frankrike

Norge

Født

- 19. april – Keiser Ferdinand I av Østerrike
- Hans Christian Petersen, tidligere norsk statsminister (d. 1862)

Døde

- 21. januar – Kong Ludvig XVI av Frankrike
- 13. juli – Jean-Paul Marat
- 8. oktober – John Hancock, amerikansk revolusjonær og politiker
- 16. oktober – Marie Antoinette av Frankrike ---- 1700-tallet Kategori:Årstall på 1700-tallet ko:1793년

Frankrike

Republikken Frankrike (fransk: République française eller France) er et land i Vest-Europa, i tillegg til en samling øyer og territorier i andre verdensdeler. Frankrike i Europa strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet. Landet grenser til Andorra, Belgia, Italia, Luxembourg, Monaco, Spania, Sveits og Tyskland. Det oversjøiske departementet Fransk Guyana grenser til Brasil og Surinam. Frankrike er et demokrati organisert som en unitær semi-presidentiell republikk. Det er et industriland med den femte største økonomien i verden (2004). Frankrike var en av grunnleggerne av Den europeiske union og De forente nasjoner. Landet er arealmessig det største i EU. Det er også et av de fem faste medlemmene i FNs sikkerhetsråd og har dermed vetorett, og det er en av de åtte bekreftede statene med atomvåpen.

Historie

Utdypende artikkel: Frankrikes historie Moderne Frankrikes grenser ligger stort sett ved de samme grensene som oldtidens Gallia, befolket av keltiske gallere. Gallia ble erobret av Romerriket i det første århundret f.Kr., og gallerne plukket opp latinsk språk og kultur. Kristendommen slo røtter i det andre og tredje århundre av vår tidsregning. Gallias østgrense langs elven Rhinen ble overkjørt av germanske stammer under folkevandringstiden på 300-tallet, anledet av frankerne som navnet «Frankrike» stammer fra. Bruken av navnet «Frankrike» for den moderne republikken kommer av et føydalsk domene rundt Paris. Tilværelsen som en uavhengig enhet starter med delingen, i 843, av Karl den stores frankiske keiserrike i en østre, en sentral og en vestre del. Den østre delen (som snart ble omgjort til Det hellige romerske rike) var starten på det som senere har blitt Tyskland, den vestre delen på det som nå er Frankrike.

Politikk

Utdypende artikkel: Frankrikes politikk Frankrike er en sekulær republikk med en folkevalgt president, statsminister og lovgivende forsamling. Grunnloven er nedfestet i den såkalte Femte Republikk fra 1958 med Charles de Gaulle som dens første president. Denne kom etter en turbulent periode i etterkrigsårene med stadige regjeringsutskiftninger og to kolonikriger (Indokina og Algerie, den siste varte til Evianfreden i 1962).

Regioner

Utdypende artikkel: Frankrikes regioner Frankrike er delt inn i 22 regioner. Regionene er videre delt inn i 96 departementer. Regionene har liten styringsmakt og fungerer mer som en samling departementer. Departementene er videre delt inn i kommuner.

Demografi

75% av den franske befolkning er katolikker. Frankrikes nest største religion er islam, som praktiseres af ca. 5%. Dernest er det ca. 2 % protestanter og ca. 1% jøder.

Kultur

12 franskmenn har fått Nobelprisen i litteratur.

Geografi

Nobelprisen Mens det franske hovedterritoriet («la Métropole», eller «France métropolitaine») ligger i Vest-Europa, er Frankrike også sammensatt av territorier i Nord-Amerika, Karibien, Sør-Amerika, det vestre og søndre Indiske Hav, Stillehavet og Antarktis (mange land annerkjenner ikke de franske territorialkrav i Antarktis). France métropolitaine strekker seg fra Middelhavet til Nordsjøen, og fra Rhinen til Atlanterhavet; det grenser til Storbritannia, Belgia, Luxembourg, Tyskland, Sveits, Italia, Monaco, Andorra og Spania. Den franske republikken deler også landegrenser med Brasil, Surinam og Nederland. Frankrike består av en rekke forskjellige landskapstyper, fra kystsletter i nord og vest, hvor Frankrike grenser til Nordsjøen og Atlanterhavet, til fjellkjeder i sør (Pyreneene) og sør-øst (Alpene). I de franske alpene finner man Vest-Europas høyeste fjell, Mont Blanc (4810 moh). I området mellom finnes andre hevede regioner som Massif Central eller Vogesene, og omfangsrike elvebasseng rundt elvene Loire, Rhône, Garonne og Seinen.

Språk

Det eneste offisielle språket i Frankrike er fransk. Men flere lokale språk og dialekter som elsassisk, baskisk, bretagnsk, karibisk kreolsk, katalansk, korsikansk, flamsk, franskprovençalske dialekter, gascon, lorrainsk tysk, occitansk og noen oïl-dialekter snakkes nå og da, men mest av eldre mennesker.

Se også

- Rivieraen
- Den franske revolusjon Kategori:Land i Europa Kategori:EU-land Kategori:NATO-land als:Frankreich fiu-vro:Prantsusmaa ja:フランス ko:프랑스 ms:Perancis simple:France th:ประเทศฝรั่งเศส zh-min-nan:Hoat-kok

Liege

Liège er den østligste provinsen i Vallonien og Belgia. Den grenser til de belgiske provinsene Luxembourg, Namur, Vallonsk Brabant, Flamsk Brabant og Limburg. Dessuten grenser Liège til landene Nederland, Tyskland og Luxembourg. Provinshovedstaden heter Liège. Arealet er 3844 km² og er delt inn i fire administrative distrikter med 84 kommuner.

Huy-distriktet:
- Amay
- Anthisnes
- Burdinne
- Clavier
- Engis
- Ferrières
- Hamoir
- Héron
- Huy
- Marchin
- Modave
- Nandrin
- Ouffet
- Tinlot
- Verlaine
- Villers-le-Bouillet
- Wanze

Liège-distriktet:
- Ans
- Awans
- Aywaille
- Bassenge
- Beyne-Heusay
- Blégny
- Chaudfontaine
- Comblain-au-Pont
- Dalhem
- Esneux
- Flémalle
- Fléron
- Grâce-Hollogne
- Herstal
- Juprelle
- Liège
- Neupré
- Oupeye
- Saint-Nicolas
- Seraing
- Soumagne
- Sprimont
- Trooz
- Visé

Verviers-distriktet:
- Amel
- Aubel
- Baelen
- Büllingen
- Burg-Reuland
- Bütgenbach
- Dison
- Eupen
- Herve
- Jalhay
- Kelmis
- Lierneux
- Limbourg
- Lontzen
- Malmedy
- Olne
- Pepinster
- Plombières
- Raeren
- Sankt Vith
- Spa
- Stavelot
- Stoumont
- Theux
- Thimister-Clermont
- Trois-Ponts
- Verviers
- Waimes
- Welkenraedt

Waremme-distriktet:
- Berloz
- Braives
- Crisnée
- Donceel
- Faimes
- Fexhe-le-Haut-Clocher
- Geer
- Hannut
- Lincent
- Oreye
- Remicourt
- Saint-Georges-sur-Meuse
- Waremme
- Wasseiges

Kategori:Provinser i Belgia

James Monroe

James Monroe (født 28. april 1758, død 4. juli 1831) var USAs femte president, fungerte som president fra 1817 til 1825. Har fått sitt navn knyttet til Monroedoktrinen, en doktrine som sier at Amerika bør slippe framtidig europeisk kolonisering, og at selvstendige amerikanske land bør slippe europeisk innblanding i innenrikssaker. Monroe, James Monroe, James Monroe, James ko:제임스 먼로 ja:ジェームズ・モンロー

1824

Begivenheter

Utlandet

Norge

- Feiringen av 17. mai begynner, men vekker til å begynne med stor motstand.

Født

Døde

---- 1800-tallet Kategori:Årstall på 1800-tallet ko:1824년 nb:1824 simple:1824

Storbritannia

Burma

Unionen Myanmar, tidligere Burma, er et land i Asia med grenser mot Bangladesh og India i vest, Kina i nordøst, Laos i øst og Thailand i sørøst. Landet har over 2000 km kystlinje mot Andamanhavet og Bengalbukta. Siden 1992 har landet blitt ledet under sterk internasjonal kritikk av en militærjunta ledet av General Than Shwe. Hovedstaden ble flyttet til Pyinmana fra Yangon (tidligere Rangoon) 7. november 2005. ([http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/asia-pacific/4412502.stm BBC]).

Historie

Utdypende artikkel: Myanmars historie Burma var et uavhengig rike på 1800-tallet fram til det ble innlemmet i det Britiske imperiet og underlagt India i 1886. Japan okkuperte landet under andre verdenskrig, men Storbritannia tok det tilbake i 1945. Landet ble uavhengig i 1948, da som Unionen Burma med U Nu som statsminister. Et militærkupp ledet av general Ne Win i 1962 gjorde en slutt på det demokratiske Burma. Ne Win ledet landet i 26 år, men i 1990 ble demokratiske valg gjennomført. Aung San Suu Kyi og hennes parti NLD vant valget suverent, men militærregiment nektet å gi fra seg makten, og styrer fortsatt landet med jernhånd. I 1998 endret regimet landets offisielle navn fra Burma til Myanmar, samtidig som navnet på mange byer ble endret, som f.eks. hovedstaden som endret navn fra Rangoon til Yangon. Navneskiftet er omstridt, og bruken av Myanmar er fortsatt begrenset de fleste steder i verden. I Norge bruker UD Myanmar som landets navn. Av kjente personer fra Myanmar på 1900-tallet kommer man ikke utenom frihetskjemperen Aung San og han datter, vinner av Nobels fredspris i 1991, Aung San Suu Kyi som nå sitter i husarrest i Yangon. Burmeseren U Thant var generalsekretær i FN fra 1961 til 1971. I november 2005 annonserte militærjuntaen at landets hovedstad skulle flyttes fra Yangon til Pyinmana.

Politikk

Utdypende artikkel: Myanmars politikk Burma har vært under miltærstyre siden 1988. Landet har blitt ledet av Than Shwe siden 23. april 1992. Nesten alle minstrene er av militær rang. Sanksjoner mot milærstyret har hatt liten effekt på grunn av smutthull i sanksjonene. Regimet er anklaget for ikke å respektere menneskertighetene. Motstand og politisk opposisjon mot regimet blir ikke tolerert. Aung San Suu Kyi ble valgt som statsminister i 1990, men ble nektet å tilrå stillingen av miltæret. Hun har flere ganger blitt plasert i husarest. Hun har sittet i husarest siden mai 2003.

Geografi

Utdypende artikkel: Myanmars geografi

Økonomi

Utdypende artikkel: Myanmars økonomi Flere Burmesiske menneskerettighetsorganisasjoner stiller seg negative til dagens turisme, som støtter opp under og gir inntekter til regimet. Mange vil unnskylde seg med at man støtter befolkningen ved å reise dit, men i virkeligheten er det umulig å drive noe som helst av handel uten å ha svært nære forbindelser med regimet.

Demografi

Utdypende artikkel: Myanmars demografi

Kultur

Utdypende artikkel: Myanmars kultur

Helligdager

Utdypende artikkel: Myanmars helligdager

Øvrige emner

- Myanmars arkitektur
- Myanmars kjente personer
- Myanmars kommunikasjoner
- Myanmars militære
- Myanmars transport
- Myanmars turisme
- Myanmars utenriksforhold Kategori:Myanmar Kategori:Land i Asia als:Myanmar ja:ミャンマー ko:미얀마 ms:Myanmar th:ประเทศพม่า zh-min-nan:Myanmar

1849

Begivenheter

Utlandet

- Otto von Bismarck velges inn i det preussiske parlamentet
- Den russiske forfatteren Fjodor Mikhajlovitj Dostojevskij (1821 – 1881) dømmes til døden, men straffen omgjøres til fengsel
- 5. juni – Den danske grunnloven opphevet adel-standens privilegier

Norge

- Hartvig Nissens skole grunnlegges, som Nissens Pigeskole
- Det første Ryvarden fyr bygges, som sesongfyr under vårsildfisket.

Født

- 22. januar – August Strindberg, svensk forfatter (d. 1912)
- 18. februar - Alexander Kielland, norsk forfatter (d. 1906)
- 2. juli – Emma Lazarus, amerikansk poet (d. 1887)

Døde

- Wilhelm Frimann Koren Christie (f. 1778), norsk jurist og politiker
- 13. mai – Gjest Bårdsen (f. 1791), norsk forbryter og forfatter
- 18. juni – Wilhelm Martin Leberecht de Wette, tysk teolog (f. 1780)
- 28. mai – Anne Brontë, britisk forfatter (f. 1820)
- 7. oktober – Edgar Allan Poe, amerikansk poet (f. 1809)
- 17. oktober – Frédéric Chopin, fransk-polsk komponist og pianist (f. 1810)

Litteratur

- Charles Dickens – David Copperfield ---- 1800-tallet Kategori:Årstall på 1800-tallet ko:1849년 nb:1849 simple:1849

Liste over amerikanske presidenter

En liste over Amerikas forente staters presidenter og deres regjeringstid: # George Washington, 1789 - 1797 # John Adams, 1797 - 1801 # Thomas Jefferson, 1801 - 1809 # James Madison, 1809 - 1817 # James Monroe, 1817 - 1825 # John Q. Adams, 1825 - 1829 # Andrew Jackson, 1829 - 1837 # Martin Van Buren, 1837 - 1841 # William Henry Harrison, 1841 # John Tyler, 1841 - 1845 # James Knox Polk, 1845 - 1849 # Zachary Taylor, 1849 - 1850 # Millard Fillmore, 1850 - 1853 # Franklin Pierce, 1853 - 1857 # James Buchanan, 1857 - 1861 # Abraham Lincoln, 1861 - 1865 # Andrew Johnson, 1865 - 1869 # Ulysses S. Grant, 1869 - 1877 # Rutherford B. Hayes, 1877 - 1881 # James Garfield, 1881 # Chester A. Arthur, 1881 - 1885 # Grover Cleveland, 1885 - 1889 # Benjamin Harrison, 1889 - 1893 # Grover Cleveland, 1893 - 1897 # William McKinley, 1897 - 1901 # Theodore Roosevelt, 1901 - 1909 # William Howard Taft, 1909 - 1913 # Woodrow Wilson, 1913 - 1921 # Warren G. Harding, 1921 - 23 # Calvin Coolidge, 1923 - 1929 # Herbert Hoover, 1929 - 1933 # Franklin Delano Roosevelt, 1933 - 1945 # Harry Truman, 1945 - 1953 # Dwight D. Eisenhower, 1953 - 1961 # John F. Kennedy, 1961 - 1963 # Lyndon B. Johnson, 1963 - 1969 # Richard M. Nixon, 1969 - 1974 # Gerald Ford, 1974 - 1977 # James Earl Carter, 1977 - 1981 # Ronald Reagan, 1981 - 1989 # George Bush, 1989 - 1993 # William J. Clinton, 1993 - 2001 # George W. Bush, 2001 -

Se også

- Liste over Amerikas forente staters utenriksministere Amerikas forente staters presidenter ja:アメリカ合衆国大統領 ko:미국의 대통령 simple:President (United States) th:ประธานาธิบดีแห่งสหรัฐอเมริกา

1872

Begivenheter

Utlandet

- Byene Buda og Pest slåes sammen til Budapest (hovedstad i Ungarn fra 1918)

Norge

- Byen Namsos brenner ned på grunn av uvøren lek med fyrstikker.
- Oscar II (f. 21. januar 1829, d. 8. desember 1907) blir kronet til konge av Norge og Sverige.

Født

- 6. januar – Aleksandr Skrjabin, russisk komponist (d. 1915)
- 29. april – Eyvind Alnæs, norsk komponist (d. 1932)
- 16. juli - Roald Amundsen, norsk polfarer (d. 1928)
- 3. august – Kong Haakon VII av Norge (d. 1957)

Døde

- 19. oktober – Hanna Winsnes, norsk forfatter
- Torgeir Augundsson, bedre kjent som «Myllarguten», norsk spellemann (f. 1801)

Litteratur

- ÉmileZola – La Curée (1871-1872) ---- 1800-tallet Kategori:Årstall på 1800-tallet ko:1872년 nb:1872 simple:1872

Patent

Et patent er en måte å beskytte oppfinnelser på. Det ble oppfunnet for å fremme samfunnets utvikling ved å gi eieren av patenten enerett på oppfinnelsen sin og salg av denne i en begrenset tid, mot at han eller hun beskrev i detalj hvordan oppfinnelsen fungerte. Før patentlovene kom, hendte det at oppfinnere av medisiner solgte disse uten å si hva de inneholdt, og at ofte oppskriften forsvant i graven sammen med oppfinneren. Patenter er ment for å forhindre dette. Patenter har også en økonomisk side, ettersom eneretten gir mulighet til større inntjening enn om man blir utsatt for konkurranse umiddelbart etter at oppfinnelsen er gjort kjent. Dette er en fordel ikke bare for oppfinneren, men for samfunnet, ettersom det gjør det mer lukrativt å investere i utviklingen av nye oppfinnelser. Når noen finner opp noe, kan vedkommende søke Patentstyret om patent på oppfinnelsen. Blir patentet innvilget, har oppfinneren enerett på å selge oppfinnelsen i en begrenset tid. Patentet varer per i dag i 20 år fra søknadsdato. Etter disse har passert, tilhører oppfinnelsen folket.

Eksterne lenker

- [http://www.nosoftwarepatents.com/en/m/basics/index.html Mer om patenter] (på engelsk)
- [http://www.patentstyret.no Patentstyret] Kategori:Immaterialrett Kategori:Næringsliv ja:特許 th:สิทธิบัตร

Rutherford B. Hayes

Rutherford Birchard Hayes (født 4. oktober 1822, død 17. januar 1893) var den 19. presidenten i USA. Hayes hadde rykte på seg for å være ærlig og hederlig, og ble valgt til president etter Ulysses S. Grant. Grants administrasjon var preget av både skandaler og korrupsjon, Hayes fikk i oppgave å rydde opp i dette. Hayes, Rutherford B. Hayes, Rutherford B. Hayes, Rutherford B. ko:러더퍼드 B. 헤이스 ja:ラザフォード・B・ヘイズ

Liste over amerikanske presidenter

Se også

3. mars

3. mars er den 62. dagen i året, den 63. i skuddår. Det er 303 dager igjen av året.

Historie

- 1431 – Eugenius IV blir pave.
- 1845 – Florida blir tatt opp som USAs 27. delstat.
- 1857 – Frankrike og Storbritannia erklærer krig mot Kina.
- 1878 – Bulgaria får tilbake sitt selvstyre fra Det ottomanske rike.
- 1905 – Tsar Nikolai II av Russland sier seg villig til å opprette en folkevalgt forsamling (dumaen).
- 1915 – NACA, forgjengeren til NASA, blir grunnlagt.
- 1918 – Brest-Litovsk-freden: Tyskland, Østerrike og Russland signerer en avtale som gjør slutt på Russlands deltakelse i 1. verdenskrig. Avtalen fører også til at Finland, Estonia, Latvia, Litauen og Polen blir uavhengige.
- 1923 – Det amerikanske tidsskriftet TIME blir publisert første gang.
- 1931 – USA tar offisielt i bruk «The Star-Spangled Banner» som sin nasjonalsang.
- 1945 – Andre verdenskrig: Finland, som tidligere hadde vært nøytrale, erklærer krig mot aksemaktene.
- 1945 – Andre verdenskrig: Hundrevis av mennesker omkommer i Haag da Royal Air Force ved en feil bomber et område med sivile i byen.
- 1955 – Elvis Presley dukker opp på TV for første gang.
- 1958 – Nuri as-Said blir statsminister i Irak for 14. gang.
- 1961 – Hassan II blir konge i Marokko.
- 1969 – Apolloprogrammet: NASA skyter opp Apollo 9 for å teste månelandingsmodulen.
- 1969 – Sirhan Sirhan innrømmer at det var han som drepte den amerikanske presidentkandidaten Robert F. Kennedy.
- 1972 – Romsondeen Pioneer X blir skutt opp av NASA.
- 1974 – Et tyrkisk DC-10 kræsjer i nærheten av Paris. Alle de 346 ombord omkommer.
- 2002 – Innbyggerne i Sveits stemmer med minst mulig flertall for at landet blir medlem av FN.

Norsk historie

- 1976 - En sjark forliser utenfor Loppa på grensen mellom Troms og Finnmark. 2 omkommer.

Født

- 1455 – Kong John II av Portugal, (d. 1495)
- 1606 – Edmund Waller, engelsk dikter (d. 1687)
- 1792 – Jean-Jacques Willmar, luxemburgsk politiker (d. 1866)
- 1805 – Jonas Furrer, sveitsisk politiker og president (d. 1861)
- 1831 – George Pullman, amerikansk oppfinner og industrialist (d. 1897)
- 1839 – Jamshedji Tata, indisk industrialist og filantrop (d. 1904)
- 1845 – Georg Cantor, tysk matematiker (d. 1918)
- 1847 – Alexander Graham Bell, skotsk oppfinner (d. 1922)
- 1873 – William Green, amerikansk arbeidsforeningsleder (d. 1952)
- 1880 – Sverre Brandt, norsk dramatiker og teatermann (d. 1962)
- 1895 – Matthew Ridgway, amerikansk general og øverstkommanderende for NATO (d. 1993)
- 1895 - Ragnar Frisch, norsk økonom (d. 1973)
- 1911 – Kristian Henriksen, norsk fotballspiller (d. 2004)
- 1911 – Jean Harlow, amerikansk skuespillerinne (d. 1937)
- 1917 – Will Eisner, amerikansk tegneserieskaper (d. 2005)
- 1920 – Ronald Searle, britisk tegner
- 1920 – James Doohan, canadisk skuespiller og lingvist
- 1926 – James Merrill, amerikansk dikter og vinner av Pulitzerprisen (d. 1995)
- 1926 – Lys Assia, sveitsisk sangerinne og vinner av Melodi Grand Prix i 1956
- 1928 – France Križanič, slovensk matematiker (d. 2002)
- 1930 – Heiner Geißler, tysk politiker
- 1949 – Jüri Allik, estonsk psykologi
- 1949 – Gloria Hendry, amerikansk skuespillerinne
- 1953 – Jan Simonsen, norsk politiker
- 1953 – Zico, brasiliansk fotballspiller
- 1953 – Robyn Hitchcock, britisk musiker
- 1956 – Zbigniew Boniek, polsk fotballspiller
- 1958 – Miranda Richardson, britisk skuespillerinne
- 1962 – Jackie Joyner-Kersee, amerikansk friidrettsutøver
- 1966 – Tone-Loc, amerikansk musiker og skuespiller
- 1969 – Erik Hoftun, norsk fotballspiller
- 1971 – Bjarte Engen Vik, norsk kombinertløper
- 1977 – Ronan Keating, irsk musiker

Døde

- 1703 – Robert Hooke, britisk vitenskapsmann (f. 1635)
- 1706 – Johann Pachelbel, tysk komponist (f. 1653)
- 1707 – Aurangzeb, Stormugelsk keiser (f. 1618)
- 1792 – Robert Adam, skotsk arkitekt (f. 1728)
- 1937 – Amelia Earhart, amerikansk flyver som tilsynelatende forsvant over Stillehavet (f. 1897)
- 1953 – James J. Jeffries, amerikansk bokser
- 1959 – Lou Costello, amerikansk skuespiller og komiker (f. 1906)
- 1961 – Paul Wittgenstein, østerriksk-amerikansk pianist (f. 1887)
- 1966 – Maxfield Parrish, amerikansk maler og illustratør (f. 1870)
- 1982 – Georges Perec, fransk forfatter og filmskaper (f. 1936)
- 1983 – Hergé, belgisk tegneserieskaper (f. 1907)
- 1987 – Danny Kaye, amerikansk skuespiller, sanger og komiker (f. 1913)
- 1988 – Sewall Wright, amerikansk biolog (f. 1889)
- 1991 – Arthur Murray, amerikansk danser, danseinstruktør og forretningsmann (f. 1895)
- 1994 – Howard W. Hunter, president for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (f. 1907)
- 2003 – Horst Buchholz, tysk skuespiller (f. 1933)
- 2003 – Peter Smithson, engelsk arkitekt (f. 1923)

Helligdager

---- Se også: 2. mars – 4. mars – 3. februar – 3. april – Historiske datoer Januar, Februar, Mars, April, Mai, Juni, Juli, August, September, Oktober, November, Desember Kategori:Dager i mars ja:3月3日 ko:3월 3일

Russland

Den russiske føderasjon (russisk Rossijskaja Federatsija) er verdens største land. Det grenser mot Norge, Finland, Estland, Latvia, Hviterussland, Litauen (via Kaliningrad (Königsberg)), Polen (det samme), Ukraina, Georgia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Kina, Mongolia og Nord-Korea. Hovedstaden er Moskva.

Historie

Se utdypende artikkel om Russlands historie. Slaviske folk innvandret fra Sentraleuropa på 500-tallet til Novgorodområdet og laget den første staten på 800-tallet. Trafikken av de skandinaviske vikingene, kaldt rus, på elvene mellom Østersjøen og Svartehavet, flyttet tyngdepunktet for Rus-riket til Kiev. I 988 ble Kiev-riket kristnet av Vladimir den Hellige. Russland har siden vedtaket av den nåværende forfatning i 1993 vært en demokratisk føderal republikk med en klassisk maktdeling i en lovgivende, utøvende og dømmende makt. Da Vladimir Putin ble innsatt som president i mai 2000 - etter Boris Jeltsins overraskende tilbaketreden første nyttårsdag 1999 - var det første gang i Russlands 1000 årige historie, at landets øverste embede ble overdratt fra en folkevalgt leder til en annen.

Geografi

Russland kan inndeles i 5 hovedregioner: Europeisk Russland som strekker seg fra vestgrensen til Uralfjellene, tradisjonelt oppfattet som grensen mellom Europa og Asia - er et enormt lavtlandsområde, som gjennomskjæres av flodene Volga, Don og Dnjepr. Det er den rikeste regionen i den russiske føderasjon. Uralfjellene strekker seg fra nord mot syd og rommer viktige mineral- og oljeforekomster. Sibir strekker seg fra Uralfjellene til Stillehavet. Dette enorme området er rikt på naturressurser, men er tynt befolket på grunn av det de harde klimatiske forholdene. Kaukasusregionen er et enormt steppeområde, som strekker seg nord for fjellene av samme navn mellom Svartehavet og Kaspihavet. Deler av russisk Sentralasia ligger under havets overflate og består av ørken, stepper og fjell. Russland er ikke lenger en supermakt, men fortsatt en stormakt.

Administrative inndelinger

Russland har i alt 89 administrative områder som hver har 2 delegater i forbundsrådet i dumaen (overhuset i parlament). De 89 områdene består av 6 forskjellige kategorier, med forskjellige grader av selvstyre: #21 republikker har egen grunnlov, parlament og president. De har selvstyre på mange områder og er normalt hjemland for et bestemt ikke-russisk folkeslag. #6 territorier (krajer («land»)) kan sammenlignes med provinser, men er vanligvis mer perifere og tynt befolkede. #1 selvstyrt territorium (kraj). #10 selvstyrte distrikter (okrug) har mer selvstyre enn provinsene, men mindre enn republikkene. Disse har normalt en dominerende etnisk minoritet. #2 føderale byer: Moskva og St. Petersburg (som også er oblaster). #49 provinser (oblaster) som tilsvarer våre fylker. De 89 områdene ligger i