:: wikimiki.org ::
| Den Katolske Kirke |
Den katolske kirke
Den katolske kirke er en samlebetegnelse på de kristne kirker som har paven som sitt overhode. Den består av 22 særkirker, hvorav "vestkirken" (egentlig: Den latinske kirke, ofte noe tvetydig omtalt som den romersk-katolske kirke) er langt den største med omkring 1.060.000.000 medlemmer (2003). De andre 21 særkirker har samlebetegnelsen katolske kirker av orientalske riter, eller orientalske katolske kirker ('orientalsk' kan erstattes av 'østlig'). Ordet katolsk kommer av gresk katholikos, som betyr allmenn eller universell.
Historisk bakgrunn
Den kristne kirke ble tidlig organisert under fem patriarker, med sete i Jerusalem, Antiokia, Alexandria, Konstantinopel og Roma. Patriarken i Roma, paven, fikk tidlig en særstilling, ettersom hans bispesete regnes som nedarvet fra apostelen Peter. Etter det vest-romerske rikets fall på 400-tallet ble Konstantinopel stadig viktigere politisk og økonomisk sett, og samtidig utviklet det seg doktrinære forskjeller mellom den østlige og den vestlige kirken. I 1054 oppsto det store skismaet mellom patriarkene i Konstantinopel og Roma, og kirken ble splittet i den katolske og den ortodokse kirke. Mot slutten av det 15. århundre oppsto stridigheter omkring dogmer, tradisjoner og fromhetsliv. Dette første til at enkelte brøt ut og dannet nye kirker, som særlig fikk stort omfang i Nord-Europa og England.
I Norge
Hovedartikkel: Den katolske kirke i Norge
Kirken ble etablert i Norge i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. I 1153 ble Nidaros gjort til erkebispesete, slik at Norge ble en egen kirkelig provins. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I dansketiden ble det i perioder tillatt for katolikker å oppholde seg i Norge, men religionsutøvelse var ikke tillatt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er nå ca 46.000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen. Flertallet, omkring 27.000, har innvandrerbakgrunn. De fleste tilhører den romersk-katolske kirke, men det finnes også enkelte som tilhører de orientalske riter, spesielt etiopere. Det er ikke etablert egne kirker for de orientalske riter i Norge. Norge har tre katolske bispedømmer: Oslo, Trondheim og Tromsø, med tilsammen 32 menigheter.
Oppbygning
Den katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirken læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962-1965) har også legfolkets fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Troslære
Den katolske kirke bekjenner seg til den kristne tro slik den er uttrykt i den nikenske trosbekjennelse. I likhet med andre kristne kirker regner den Bibelen som det viktigste opphav til kjennskap om Gud. I tillegg legger katolsk lære vekt på tradisjon, det vil si tradisjonsbundne tolkninger av Bibelen eller skikk og bruk fra oldkirkelig tid.
Sentralt i troslære er de syv sakramentene, med dåp og nattverd som de aller viktigste. De andre sakramentene er konfirmasjon (i katolsk sammenheng ofte kalt ferming), skriftemål, ektevigsel, ordinasjon og sykesalving. Katolsk lære skiller seg fra protestantisk både i antall sakramenter, og i sakramentenes innhold.
Det som for utenforstående gjerne er det mest synlige trekk ved Den katolske kirke er forholdet til helgenene, og spesielt til Jomfru Maria. Den lærer at de hellige, personer som etter sin død kom rett til Himmelen, går i forbønn for de levende. Helgenene æres derfor gjennom festdager, ikoner og relikvier. Under Reformasjonen var en av hovedanklagene mot Den katolske kirke at dette utgjorde avgudsdyrkelse. Katolsk lære definerer på sin side den pietet som tilkommer helgenene (lat. venerare) som en annen enn den som tilkommer Gud alene (lat. adorare).
Eksterne lenker
- [http://www.katolsk.no Den katolske kirke i Norge]
- [http://www.vatican.va Vatikanet]
Katolske kirke
Katolske kirke
simple:Roman Catholicism
Kristendom
Kristendom er en monoteistisk religion som utgår fra jødedommen, og innebærer troen på Jesus fra Nasaret som Kristus (Messias), jødenes og verdens frelser, og på de læresetninger som ble nedtegnet i Det nye testamente, den andre delen av Bibelen. Kristendommen er en abrahamisk religion.
Den startet som en av mange jødiske sekter i Palestina. I år 312 e. Kr. konverterte den romerske keiser Konstantin I, og ved ediktet i Milano året etter innførte han trosfrihet for de kristne. Olav den Hellige får gjerne æren for å ha kristnet Norge, men prosessen tok nok mye lengre tid enn som så. Landets første kristne konge var Håkon Adalsteinsfostre, som regjerte i perioden 935-961 e.Kr. Han ble døpt i England. Også Olav Trygvasson (995-1000 e.Kr.) var kristen. Han regnes dessuten for å ha vært den første som bygde kirke i landet. Fram til reformasjonen (1536-1537) var Norge katolsk, siden da har landet hatt evangelisk-luthersk statsreligion. Det finnes ca. 2 milliarder kristne i verden.
Troslære
På grunn av splittelsen mellom forskjellige retninger innen kristendommen er det ikke mulig å sammenfatte en felleskristen troslære utover visse fundamentale punkter, og selv i forhold til disse punktene kan det være forskjeller i forståelsen av læren. Disse forskjellene fører i enkelte tilfeller til at det er strid om hvorvidt enkelte samfunn i det hele tatt kan kalles kristne; i det nedenstående er også disse samfunnene inkludert.
Monoteisme
Kristendommen er monoteistisk, det vil si at den bekjenner at det finnes én og bare én gud, og at dette er den Abrahams og Moses' Gud som er beskrevet i Det gamle testamente.
Et meget stort flertall av kristne definerer Gud i forhold til treenighetslæren som en gud som eksisterer i tre personer: Faderen, Sønnen og Den hellige Ånd, slik det er definert i f.eks. Den nikenske trosbekjennelse. Et mindretall, hvor unitarer og Jehovas vitner er de mest fremtredende, avviser treenighetslæren.
Det finnes også grupper som mener at det kan finnes flere guder, men at kristne kun skal dyrke én av dem.
Jesus Kristus
Hovedartikkel: Kristologi
Ordet kristen betyr «tilhører Kristus» eller «av Kristus». Den forståelse flertallet av kristne har av hvem Jesus Kristus er, er at han var inkarnasjonen av Gud, det vil si Gud som ble menneske, og at han var den Messias som er nevnt i Det gamle testamente (Kristus er en gresk form av Messias). Dette betyr at man anser Jesus Kristus for å være Gud i en av sine tre personer.
Enkelte, som Jehovas vitner mener at Jesus var guddommelig, men ikke Gud. De identifiserer ham med erkeengelen Mikael, som han var før han steg ned til jorden og ble igjen etter sin jordiske død.
Frelse
Hovedartikkel: Frelse (kristendom)
Kristne tror at de som tror på Jesus Kristus oppnår frelse, det vil si evig liv i Guds nærvær. Det kan sies at det er et fellestrekk av man ser på frelse som et resultat av Guds nåde og ikke av menneskelige gjøremål. Det er dog stor forskjeller i hvordan man tolker dette i praksis. Et eksempel er forståelsen av gode gjerninger; enkelte kirkesamfunn tror at gode gjerninger bidrar til å oppnå Guds nåde mens andre tror at gode gjerninger er noe som følger av at Gud virker i den som er frelst.
Frelsestidspunktet er også noe som varierer; enkelte kirkesamfunn tror at man blir frelst idet man bekjenner seg til Jesus Kristus, mens andre tror at frelsen er noe som avgjøres etter ens død.
Åpenbaring
Kristendommen er en åpenbaringsreligion. Den åpenbaring som anerkjennes av alle kristne er Bibelen, som dels er åpenbart gjennom jødene og dels fra Kristus gjennom apostlene. I de protestantiske kirker regnes dette som den eneste åpenbaringen (sola scriptura).
I katolsk og ortodoks kristendom mener man det er to kilder til åpenbaringen: Skriften (Bibelen) og tradisjon. Sistnevnte er den delen av Kristi lære som apostlene formidlet til uten at den ble eksplisitt skrevet ned.
Mormonerne har også en tilleggsåpenbaring, Mormons bok, som ikke anerkjennes av noen andre kirkesamfunn.
Retninger
Kristendommen kan grovt inndeles i den protestantiske, den katolske og den ortodokse kirke.
Protestantismen, et begrep som omfatter blant annet lutherdom, kalvinisme, anglikanisme, baptisme med mer, dominerer Nord-Europa (Nord-Tyskland og Nederland, Norden, Baltikum (til Riga i syd) og Storbritannia). Protestantismen omfatter de kirkene som ble dannet som en følge av reformasjonen.
Den katolske kristendommen dominerer Syd-Tyskland, Frankrike, Italia, Østerrike, Polen, Republikken Irland, Baltikum (til Riga i nord) og resten av Syd-Europa, foruten østeuropeiske land som Tsjekkia, Slovakia, Slovenia og Ungarn. I land som Sveits er befolkningen delt nesten på midten mellom katolsk og protestantisk. Katolsk kristendom dominerer også i Latin-Amerika, i USA og Canada er det delt omtrent likt mellom protestantisk og katolsk. Kristendommen som helhet, både protestantisk og katolsk, er på fremmarsj i Afrika og Asia.
Den ortodokse kristendommen dominerer i Øst-Europa og på Balkan, og den står sterkt enkelte steder i USA. De ortodolse kirkene oppstod med den store splittelsen mellom østkirken og vestkirken i 1054. Den øslige kristendom kan også omfatte flere kirker i Orienten og Asia, se Orientalske ortodokse kirker.
Historie
Hovedartikkel: Kirkehistorie
Apostelkirken
Kristendommens historie starter med det som ofte kalles en jødisk sekt bestående av apostlene og kretsen omkring dem. Denne tidligste perioden er beskrevet i Apostlenes gjerninger. Ifølge den beretningen var apostlene først usikre på hva de skulle gjøre når de ikke lenger hadde Jesus hos seg, men i pinsen, kort tid etter Jesu død, mottok de Den hellige Ånd, og et stort antall mennesker lot seg døpe. Deretter begynte en omfattende misjonsvirksomhet, og det ble opprettet kirker i en rekke byer i middelhavsområdet, og etter tradisjonen også i India.
Allerede i den første tiden oppsto forfølgelser, først fra jødene. Kirkens protomartyr er Stefan diakonen, som ble steinet til døde i Jerusalem. En av de som sto bak denne henrettelsen var en Saulus, som senere ble omvendt og er bedre kjent som apostelen Paulus.
Oldkirken
Etter apostlenes død eksisterte en kirke som var stor nok til å kunne overleve, på tross av flere bølger av forfølgelser, nå i romernes regi. Kristendommen spredde seg til et større område, og fikk fotfeste blant annet i større deler av Italia og Frankrike i løpet av 2. og 3. århundre. Det ble bygget opp et omfattende kirkelig hierarki, og misjonærer ble sendt til store deler av det europeiske kontinentet og til De britiske øyer.
Frem til begynnelsen av det 4. århundre var kristendommen det meste av tiden forbudt innenfor Romerriket, men med keiser Konstantin kom vendepunktet. Kristendommen ble først tillatt, så ble den statens religion, og deretter eneste tillatte religion. I Nord-Europa og på De britiske øyer var situasjonen en annen; der skulle det gå lengre tid før man aksepterte den nye relgionen.
Middelalderen
I løpet av tiden frem til det første årtusenskiftet ble også størsteparten av Nord-Europa omvendt. Samtidig mistet man store områder i Midt-Østen, der islam i det 7. århundre etablerte seg og hadde voldsom fremgang.
I Vest-Europa ble kirken svært nært knyttet til kongemakten, og det oppsto en form for nasjonalkirker, som dog var underlagt Den hellige stol. Kirken var mange steder en av de største landeiere, ofte helt på høyde med monarken, og biskopene hadde ofte stor verdslig makt. Klostervesenet, som hadde oppstått i oldkirken, vokste seg svært stort, og klostrene ble viktige kunnskapssentre som flere steder utviklet seg til universiteter.
I middelalderen fant også det store skisma mellom øst- og vestkirken sted. Dermed hadde man to store retninger, som begge kunne føre linjer helt tilbake til oldkirken.
Reformasjonen
Hovedartikkel: Reformasjonen.
Mot slutten av middelalderen oppsto flere protestbevegelser innenfor kirken. Protester hadde også forekommet tidligere, men det dreide seg da for det meste om spørsmål som omhandlet kirkens verdslige makt, eller at mindre grupper brøt med de romerske kirken og dannet egne kirkesamfunn. De nye bevegelsene var annerledes, både i forhold til omfang og tilnærming. Det ble i stadig større grad tatt opp teologiske spørsmål, også fra personer med en posisjon i kirken, som teologen og presten Martin Luther. Konflikten endte i en omfattende splittelse i vestkirken.
Se også
- Religion
- Gud
- Teologi
- Åpenbaring
- Profeter
- Profeti
- De ti bud
ja:キリスト教
ko:기독교
ms:Kristian
simple:Christianity
th:คริสต์ศาสนา
zh-min-nan:Ki-tok-kàu
Den romersk-katolske kirkeDen romersk-katolske kirke blir som begrep brukt om to kirkelige størrelser:
# Om hele den katolske kirke, som i virkeligheten er en kirkefamilie der alle de over tyve tilhørende kirker har biskopen av Roma, paven, som overhode. Ettersom paven i Roma er det felles overhode, kan romersk-katolsk også benyttes om katolske kirker av orientalske riter.
# Om den vestlige og helt dominerende kirken innenfor det ovennevnte fellesskap. Denne kirken, kalt Den latinske kirke eller "vestkirken", har Roma som sitt patriarkat (Paven er "Vestens patriark"). Det er bare i kirkehistorisk forstand at tilnavnet "vestkirken" gir mening, for den vestlige / latinske ritus er den som - på grunn av den latinske kirkes misjonsvirksomhet - dominerer på alle kontinenter, med unntak i de orientalske kirkers kjerneområder i deler av Midtøsten, det nordøstlige Afrika, Østeuropa og Kerala i India.
Struktur
Den romersk-katolske kirke er hierarkisk oppbygget, med paven som overhode. Til hjelp i administrasjonen av kirken har han kardinalene. Under dette er bispedømmene den grunnleggende enhet, med en biskop som leder. Biskopens hovedansvar er forkynnelse og overvåking av den kirkelige disiplin. Sammen med paven har biskopene del i kirkens læreembete (magisterium). Til slutt kommer menigheten, der sognepresten har det høyeste embete. Etter Annet Vatikankonsil (1962-1965) har også legfolket fått en større rolle i kirkens styre, men kirken har fortsatt en monarkisk styreform.
Romersk-katolske kirke
simple:Roman Catholicism
Orientalske katolske kirkerDe orientalske katolske kirker er 21 særkirker innenfor Den katolske kirke. De kalles også østlige katolske kirker eller katolske kirker av orientalsk/østlig ritus. Det er variasjoner i hierarki og liturgi mellom dem; det eneste som må være felles er det trosmessige innholdet og båndet til paven.
Historie
Gjennom den kristne kirkens første tusen år delte den seg i fem hoveddeler, hver underlagt et av de oldkirkelige patriarkatene: Roma, Jerusalem, Konstantinopel, Antiokia og Alexandria. Etterhvert ble flere og flere særkirker stående på egne ben. I 1054 oppsto det største bruddet ved det store skisma, da patriarken av Konstantinopel og paven ekskommuniserte hverandre - og hverandres medlemmer.
Deler av den østlige kirken forble allikevel underlagt Roma; dette gjelder Den maronittiske kirke og Den italo-albanske kirke. I tiden som har fulgt siden skismaet mellom øst og vest har flere grupper brutt ut av Den ortodokse kirke, og sluttet seg til den katolske. Den syro-malabariske kirke i India har en annen historie; den ble isolert fra resten av kirken tidligere, og har så kommet inn i Den katolske kirke.
De sju sakramentene
Rettsstatus
De orientalske katolske kirkene utgjør en del av Den katolske kirke, og er underlagt paven. De har allikevel sin egen kirkelov, De østlige kirkers kanoniske rett (Codex Canonnum Ecclesiarum Orientalum). Denne avviker fra den latinske (romersk-katolske) kirkeloven på en rekke punkter, fremst i forhold til egne ordninger i liturgi og hierarki.
I den romerske kurie er det Kongregasjonen for Østkirkene som har ansvar for denne delen av den katolske kirke.
Liturgi
Liturgien har et klart østlig preg, og kan være til forveksling lik Den ortodokse kirkes liturgi. Språket varierer; lenge var det noen hovedspråk som var helt enerådende (kirkeslavisk, gresk, syrisk, koptisk og geez), men etterhvert har liturgien blitt oversatt til lokale folkespråk.
Kirkene
Kirkene deles inn i fem grupper, kalt 'riter' eller 'tradisjoner'. Innenfor disse finnes det særkirker som er knyttet til et land eller en folkegruppe.
Alexandrinsk tradisjon
Antiokensk tradisjon
Armensk tradisjon
Kaldeisk eller øst-syrisk tradisjon
Konstantinopelitansk eller bysantinsk tradisjon
Orientalske katolske kirker i Norge
Den katolske kirke i Norge tilhører den latinske ritus., og det finnes ingen etablert struktur for de orientalske katolske kirker i Norge. Flere hundre (nøyaktig antall er ukjent) orientalske katolikker er bosatt i Norge; langt de fleste har innvandrerbakgrunn, men noen få er konvertitter av norsk avstamning. Normalt vil en nordmann som konverterer høre hjemme i den latinske (romersk-katolske) kirke, men dersom han eller hun er gift med en orientalsk katolikk er det mulig å velge samme ritus som ektefellen. Selv om alle katolikker i Norge er underlagt de latinske biskopene, har de orientalske katolikkene likevel krav på å bli behandlet i henhold den østlig kirkelov, og ikke vestlig.
Kategori:Katolisisme
Patriark:Se patriark (Bibelen) for informasjon om de tre oldtidige patriarkene Abraham, Isak og Jakob.
Patriark var opprinnelig en betegnelse på et mannlig familieoverhode med stor grad av kontroll over sin familie. Ordet kan fortsatt brukes med denne betydning, men det er nå mer knyttet til en religiøs tittel innenfor den kristne kirke.
De høyeste bispeembeter i Den ortodokse kirke, Den katolske kirke, de orientalske ortodokse kirker og Den Assyriske kirke i øst kalles patriarkater. Enkelte av disse går tilbake til oldkirken, tilo menigheter som skal ha blitt grunnlagt av Jesu disipler. Andre har fått en slik opphøyet status senere, på grunn av lojalitet til kirken eller av religionspolitiske grunner.
Utenom disse kirkene finner man også patriarker hos Siste Dagers Hellige, der det er et presteembete. Mormonske patriarker er likestilt med evangelister, og regnes som profeter, uten at de nødvendigvis har universell autoritet.
Se også
- Patriarkat (med liste over patriarkater)
Kategori:Kirkelige titler
ja:総主教
AntiokiaAntiokia var navnet på to betydningsfulle oldtidsbyer i Orienten.
- Antiokia i Syria ble grunnlagt av Seleukos Nikator. Den lå ved elven Orontes. Den var bygd etter samme mønster som Alexandria.
- Antiokia i Pisidia ble også grunnlagt av Seleukos Nikator. Den befant seg i Lilleasia mellom Frygia og Pamfylia. Dens ruiner ligger i nærheten av det nåværende Yalvac i Tyrkia.
Kategori:Oldtidsbyer
Konstantinopel
Konstantinopel var, fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Før dette het byen Bysants eller Bysantium. Navnet har den etter keiser Konstantin I som flyttet hovedstaden i Romerriket hit.
Etter delingen av Romerriket var Konstantinopel hovedstad i det østromerske, eller bysantinske riket. For grekerne var den bare «i Poli» eller «Staden», sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere var byen kjent som Miklagard.
Konstantinopel ble hærtatt av det 4. korstoget i 1204 og erobret av de ottomanske tyrkerne i 1453.
Kategori:Tyrkia
Kategori:Antikkens Roma
ja:コンスタンティノポリス
ko:콘스탄티노폴리스
Paven
Paven er biskop av Roma og er i egenskap av embetet leder av Den katolske kirke. I tillegg til denne stillingen er han statsoverhode i verdens minste land, Vatikanstaten. Før 1870 styrte pavene større deler av Italia (se Kirkestaten), men de mistet disse områdene da kongen av Sardinia okkuperte Kirkestaten for å samle Italia. Paven trakk seg da tilbake til Vatikanet, og nektet å ha noe med Italia å gjøre. Først på 1920-tallet klarte Italias daværende leder, Benito Mussolini, å oppnå forsoning med paven.
Den nåværende paven er Benedikt XVI, som ble valgt i en alder av 78 år i 2005.
Ordet pave kommer fra latin papa, som betyr «far». Det ble opprinnelig brukt som tiltaleform til alle prester i øst, men var forbeholdt biskoper i vest. Fra det 4. århundre har det vært en tittel eksklusivt brukt av biskopen av Roma.
Paveembetet regnes av Den katolske kirke for å være innstiftet av Jesus Kristus, som utnevnte Peter til overhode for kirken. Paven omtales derfor også som Peters etterfølger. Andre titler som brukes er den opprinnelig hedenske tittelen Pontifex Maximus (høyeste brobygger) og Servus Servorum Dei (Guds tjeneres tjener).
Den katolske kirke mener at pavedømmet kan bevitnes ut fra Det nye testamente. Blant flere bibelsteder som vitner om særlige ledelsesfullmakter gitt av Kristus til apostelen Peter, fremheves gjerne Matt. 16,18-19:
:Og det sier jeg deg: Du er Peter; på denne klippe vil jeg bygge min kirke, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg himmelrikets nøkler; det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.
Se også
- Liste over paver
- Pavevalg
- Vatikanstaten
- Kirkestaten
Kategori:Katolisisme
Kategori:Pavedømmet
Kategori:Vatikanstaten
Kategori:Monarki
Kategori:Kirkelige titler
als:Papst
ja:ローマ教皇
ko:교황
ms:Paus (Katholik)
simple:Pope
th:พระสันตะปาปา
Apostelen Peter
Peter (født omkring Kristi fødsel, død 64 eller 67) var en av Jesu tolv disipler i Det nye testamente, sammen med Jakob og Johannes den som stod Jesus nærmest. Han het opprinnelig Symeon (gresk: Simon) Bar-Jona (sønn av Jonas), men Jesus ga ham kallenavnet Peter (som betyr «Klippen», på arameisk Kefas).
Han skal ha vært gift, og ifølge Klemens av Alexandria skal han også ha hatt barn.
Simon var opprinnelig fisker. En dag han fisket i Gennesaretsjøen, kalte Jesus ham og hans bror, apostelen Andreas til å følge ham (Matt 4,18-22, Mark 1,16-20, Luk 5,1-10 og Joh 1,40-42).
Peter regnes for å være en av de mest sentrale personer i det tidlige kristne samfunnet, sammen med Paulus. Peter skrev også to brev som er med i Det nye testamente, Peters første brev og Peters andre brev.
Den katolske kirke anser Peter som den første pave. Han led martyrdøden under keiser Nero, trolig i år 64 (tradisjonen sier år 67). Han ble korsfestet i Roma, og pave Pius XII fikk foretatt utgravninger under Peterkirken, der fant de Peters grav.
Hans minnedager 29. juni (sammen med Paulus) og 22. februar (apostelen Peters stol).
Peter
Peter
Peter
ja:ペトロ
ko:페트루스
Konstantinopel
Konstantinopel var, fra 330 til 1930 navnet på byen som i dag blir kalt Istanbul i Tyrkia. Før dette het byen Bysants eller Bysantium. Navnet har den etter keiser Konstantin I som flyttet hovedstaden i Romerriket hit.
Etter delingen av Romerriket var Konstantinopel hovedstad i det østromerske, eller bysantinske riket. For grekerne var den bare «i Poli» eller «Staden», sentrum i grekernes verden og lenge den største byen i Europa. Blant nordboere var byen kjent som Miklagard.
Konstantinopel ble hærtatt av det 4. korstoget i 1204 og erobret av de ottomanske tyrkerne i 1453.
Kategori:Tyrkia
Kategori:Antikkens Roma
ja:コンスタンティノポリス
ko:콘스탄티노폴리스
1054 Begivenheter
Utlandet
- 4. juli - en supernova observeres i Kina og kanskje av innfødte amerikanere nær stjernen Tyren (ζ), der Krabbetåken står nå. Den lyser sterkt nok til å vises om dagen, i flere måneder.
- Pave Leo IX og Michael Cerularius, patriarken i Konstantinopel erklærer hverandre bannlyst, noe som fullfører splittelsen mellom den Katolske kirke (Roma) og den gresk-ortodokse kirke. Se ellers kristendommen.
- Michael Canmore (1031-1093) starter sin kampanje for å bli konge i Skottland.
- 7. april - Siward av Northumbria og Malcolm beseirer Macbeth ved Dunsinane i Skottland
- Tsjekkia - tronfølgeloven innføres
Norge
Født
Døde
- 19. april - Pave Leo IX (f. 1002) (pave 1049-1054)
- Jaroslav den vise, storfyrste i Russland (f. 978)
----
11. århundre
Kategori:Årstall på 1000-tallet
ko:1054년
15. århundre(14. århundre – 15. århundre – 16. århundre)
Se også
- Århundre
2014
ja:15世紀
ko:15세기
th:คริสต์ศตวรรษที่ 15
Den katolske kirke i Norge
Den katolske kirke i Norge ble etablert i det 10. århundre, og var underlagt Roma. De første kristne i Norge var antagelig fra de britiske øyer. Med Olav den hellige ble kirken befestet som religion i Norge, og i årene etter hans død i 1030 ble kristendommen den dominerende og etterhvert eneste tro. Den katolske kirke var eneste kirke i Norge fram til Reformasjonen i 1537, da den ble forbudt. I 1843 ble det gitt dispensasjon til å opprette en ny katolsk menighet i Oslo. Det er nå ca. 46 000 katolikker i Norge, det vil si litt over 1% av befolkningen.
Historie
Etter 1843
I Norges grunnlov fra 1814 ble det i §2 slått fast at «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De indvaanere, der bekjenner seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra adgang til Riget.» I 1842 kom ble bestemmelsen utfordret da den franske generalkonsul i Christiania ønsket å døpe sin datter katolsk. Kong Karl III Johan ga tillatelse til dette, og presten Gottfried Ignatius Montz reiste til Christiania for å døpe barnet og samtidig feire messe i generalkonsulens hjem. Omkring 60 katolikker, alle utenlandske borgere, var tilstede. De søkte kongen om tillatelse til å etablere en menighet i byen, og kongen rådførte seg med Kirkedepartementet og det teologiske fakultet. Fra begge steder kom det positivt svar, men det ble også foreslått en rekke restriksjoner.
6. mars 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet i Christiania. Den første menighetsmessen ble feiret i det provisoriske St. Olavs kapell på første påskedag, den 16. april 1843. I den første fasen var det kun i hovedstaden det var tillatt å feire messen, og det var ikke tillatt å drive utadrettet virksomhet med tanke på å få nordmenn til å konvertere.
I 1845 vedtok Stortinget dissenterloven, som ga religionsfrihet for kristne utenfor statskirken (men ikke for andre religioner).
Struktur i moderne tid
I den katolske kirke er den viktigste enheten bispedømmene. Disse kan være samlet under et erkebispedømme, eller stå direkte under Roma. Bispedømmene er videre inndelt i menigheter. Disse kan igjen vøre inndelt i mindre enheter, kapelldistrikter, der det er nødvendig.
Bispedømmer og stift
Norge ble i 1667 underlagt det apostoliske vikariat Calenberg, Göttingen og Grubenhagen, med sete i Bremen. Tre år senere fikk dette vikariatet navnet Vikariatet for de nordiske misjoner. I 1781 ble den skandinaviske halvøy skilt ut i det apostoliske prefekturat Sverige, med sete i Stockholm.
I 1852, ni år etter at den første menigheten i moderne tid ble opprettet i landet, fikk Norge en egen jurisdiksjon, det apostoliske prefekturatet Nordpolmisjonen. Denne dekket også Island og Grønland. Så, i 1868, kom den første landsdekkende jurisdiksjon, misjonsområdet Norge, som ble oppgradert til prefekturat i 1869 og vikariat i 1892.
I 1931, etter at biskopen hadde sittet værfast i Hammerfest en vinter, kom man til at hele Norge ikke kunne administreres fra Oslo. Dermed ble vikariatet Norge delt i vikariatet Oslo og misjonsområdene Midt-Norge og Nord-Norge. Midt-Norge ble prefekturat i 1935, og Nord-Norge i 1944.
Neste endring kom i 1953. Da ble det besluttet at Oslo ikke lenger var å regne som et misjonsområde, og vikariatet ble oppgradert til bispedømme. Midt-Norge ble samme år vikariat, og Nord-Norge fulgte to år senere.
I 1979 ble Midt- og Nord-Norge oppgradert til prelaturer og fikk nye navn etter bispesetene i Trondheim og Tromsø. Dermed har de samme status som bispedømmer i de fleste henseender, men da de fortsett er svært avhengige av økonomisk hjelp utenfra, og har svært få prester rekruttert fra egne rekker, kan de ikke ennå oppnå status som regulære bispedømmer. Da prelatur er en ukjent enhet i norsk språk besluttet man å bruke den gamle betegnelsen stift om dem, slik at man innen den katolske kirke snakker om Oslo katolske bispedømme og Trondheim og Tromsø katolske stift.
Menigheter
Den katolske kirke i Norge var hadde i 2005 32 menigheter. Nedenfor er de rangert etter kirkedistrikt og kronologisk etter opprettelsestidspunkt som «stasjon» eller menighet.
I Oslo Katolske Bispedømme:
- 1843: St. Olav (Oslo)
- 1858: St. Paul (Bergen)
- 1870: St. Peter (Halden)
- 1878: Sta. Birgitta (Fredrikstad)
- 1889: Vår Frue (Porsgrunn)
- 1890: St. Ansgar (Kristiansand)
- 1890: St. Hallvard (Oslo)
- 1898: St. Svithun (Stavanger)
- 1899: St. Laurentius (Drammen)
- 1911: St. Franciskus Xaverius (Arendal)
- 1924: St. Torfinn (Hamar)
- 1926: Maria (opprinnelig Jesu Hjerte-menigheten, Stabekk)
- 1926: St. Josef (Haugesund)
- 1929: St. Olav (Tønsberg)
- 1935: Sta. Teresia (Hønefoss)
- 1952: St. Magnus (Lillestrøm)
- 1956: Maria (Lillehammer)
- 1989: St. Mikael (Moss)
- 1992: Maria (Askim)
- 1993: St. Frans (Larvik)
I Tromsø stift:
- 1859: Vår Frue (Tromsø)
- 1874: St. Mikael (Hammerfest, hvori opptatt St. Josef i Alta som ble opprettet 1855)
- 1893: Sta. Sunniva (Harstad)
- 1935: Hl. Familie (Stamsund)
- 1951: St. Eystein (Bodø)
- 1988: Kristus Kongen (Narvik)
- 2003: Hl. Ånd (Mosjøen)
I Trondheim stift:
- 1902: St. Olav (Trondheim - hvori opptatt Jesu Hjerte som ble opprettet 1872)
- 1923: Sta. Sunniva (Molde)
- 1934: St. Eystein (Kristiansund)
- 1959: Vår Frue (Ålesund)
- 1964: St. Torfinn (Levanger)
Klostervesen
Se Katolske klostre i Norge.
Kirkelige organisasjoner
Nødhjelpsorganiasjonen Caritas Norge ble opprettet i 1964, som arvtager for Katolsk Flyktninghjelp.
Ekstern peker
- [http://www.katolsk.no/ Den katolske kirke i Norge]
Norge
Kategori:Religion i Norge
10. århundre(9. århundre – 10. århundre – 11. århundre)
Se også
- Århundre
2009
ja:10世紀
ko:10세기
Olav den Hellige
Olav II (Haraldsson) den hellige (Oláfr hinn helgi) (995-1030) var Norges konge 1015-1028.
Bakgrunn
1028
Han var født på Ringerike, og var sønn av Harald Grenske, og dermed tippoldesønn til Harald Hårfagre. Hans mor var Åsta Gudbrandsdatter.
Harald Grenske døde da Åsta gikk gravid med Olav. Hun giftet seg senere med Sigurd Syr, som var en fredelig mann som likte bondeyrket sitt. Han var en rolig, sindig mann, klok og lovkyndig. Olav vokste opp på storgården hans.
Snorre Sturlason skildrer ham slik:
«Han ble snart en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. - - - Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt. Han hadde usedvanlige gode øyne, de var vakre og så kvasse at en kunne bli redd for å se ham i øynene når han ble sint. Olav var svær i idretter og kunne mange ting. Han var god til å skyte med bue og siktet godt. Han kastet spyd bedre enn de fleste, var hendig og hadde et sikkert øye for all slags håndverk. (...) Han ble kalt Olav Digre. (Det norrøne ordet kan bety tykk eller grovbygd, mest sannsynlig det siste, siden han selv likte dette tilnavnet). Han talte djervt og kvikt, var tidlig voksen i alle ting, både i styrke og vett, og alle frender og kjenninger var glade i ham. Han var ærekjær i leik, ville alltid være den første.»
Han hadde ikke så godt forhold til stefaren. Trolig var Olav veldig klar over den slekten han kom fra, og så litt ned på Sigurd Syr som var en slik ivrig bonde.
Oppvekst og impulser fra utlandet
11 år gammel dro Olav på sin første vikingtokt. Med aner fra Hårfagre-ætten hadde han både villskap, griskhet, hevnlyst, grusomhet og et lettferdig forhold til kvinner, men også mer positive egenskaper som evnen til å organisere, styre og samle. Alt dette er egenskaper som gjorde at han likte livet som viking. Som tenåring dro han på tokt i Austerveg. Først noen år i Østensjølandene, deretter møtte han en jomsviking i Danmark som het Torkjell Høye, som han slo seg sammen med. Deretter herjet de sammen i England. De forsøkte å ta London, og i 1011 tok de Canterbury.
Olav så det som sitt kall å samle Norge til ett rike, slik som sin forfar Harald Hårfagre i stor grad greide. På vei hjemover overvintrer han hos hertug Richard II av Normandie (1013-1014) (Frankrike). Denne regionen hadde normannerne (norske og danske vikinger) erobret i 881, og fikk beholde området i lovnad mot å ikke angripe resten av landet. De skulle også forsvare landet mot fremmede makter.
Her fikk Olav mange kristne impulser. Hertugen selv var en ivrig kristen, og normannerne var også kristnet. Siden Olav knapt hadde bodd hjemme, hadde han også liten tilknytning til Åsatroen, noe som nok gjorde ham mer åpen for disse impulsene. Han lot seg etterhvert døpe i Rouen (hovedstaden i Normandie). Under tiden sin her hørte han mange historier om gamle hendelser og helter, og særlig én gjorde inntrykk på han - Karl den Store (Karla-Magnus) (ca. år 800). Han ble i stor grad Olavs forbilde som konge. Olavs sønn fikk navnet Magnus av Sigvat Skald, oppkalt etter Karla-Magnus.
På vei mot Norge dro Olav innom England. Han la igjen langskipene her, og reiste videre med handelsskip. Dette var høsten 1015.
Tilbake til Norge
Olav kom da til et politisk og religiøst splittet Norge. Etter Olav Tryggvasons død ved slaget ved Svolder ble landet delt mellom seierherrene: danskekongen, svenskekongen og ladejarlene. I tillegg var Norge i stor grad et ættesamfunn. Man tjente da først og fremst familien, som ble styrt av familiens mannlige overhode. Blodhevn var også vanlig. Det var lite som lignet på et samlet rike, og det var lite grobunn for innføringen av kristendommen. Imidlertid var ættesamfunnet noe på tilbakegang da Olav kom til Norge, og det hadde det vokst fram bygdesamfunn og småriker, med høvdinger og småkonger. Herredsting og lagting var også etablert. Likevel skulle det bli en vanskelig jobb å kristne og samle et slikt rike, der selv jarlene og høvdinger som Erling Skjalgsson, Kalv Arneson, Hårek på Tjøtta og Tore Hund først og fremst tenkte på ættens fremgang.
Noe av det første Olav gjorde, var å ta Eirik Jarl (963 - 1024) sin sønn, Håkon til fange, og ga han grid mot at han forlot landet og reiste til sin far, Eirik jarl, i England. Etter dette begynte han arbeidet med å bygge seg opp makt, først ved å bli småkonge i Opplandene, der han kom fra. Kristningen ventet han med. Etter slaget mot Svein Jarl i Langesundfjorden ble han konge over Viken og Agder. Deretter tok han turen til Trøndelag, der han ble hyllet til konge, og senere også i Inntrøndelag. På vei sørover derfra ble han også kronet i ting etter ting. Dermed var han snart konge over hele Midt- og Sør-Norge.
Etter dette sluttet han fred med svenskekongen, og som en del av avtalen skulle han få gifte seg med datteren hans. Men innen bryllupet fant sted hadde svenskekongen giftet henne bort til fyrst Jaroslav i Novgorod. For å bøte på dette rømte svenskekongens andre datter til Norge og giftet seg med Olav. Når dette var ordnet dro Olav til Hålogaland og ble gjort til konge her også, og var i prinsippet konge over hele Norge.
Kristningen av Norge
Kristendommen hadde på denne tiden begynt å få fotfeste i Norge, med ganske spredd, og mange var kristne i navnet, men fulgte ikke den kristne tro så nøye. Det var besluttet på lagtingene rundt i Norge at kristendommen skulle innføres. Noen steder var det problematisk å kristne folket, mens de fleste steder gikk det greit. Snorre Sturlason forteller historier om folk som ble drept eller lemlestet når de nektet å oppta den nye troen. Olav hadde også tatt med seg 4 biskoper fra England. Den viktigste av disse var bisp Grimkjell. Han var Olavs nærmeste i kirkesaker.
Ca. 1023 ble det avholdt et kirkemøte på Moster, med biskopene og kongens menn, der kristenretten skulle vedtas; dvs. Kirkens lover. På dette tinget ble kirken knyttet til kongen, som en statskirke. Den nye loven omtales som "Det store sædskifte". Loven (1024) begynte slik: "Det første i vår lov er at vi skal bøye oss mot aust og be til Kvite Krist om godt år og fred, at vi må halde landet vårt bygd og drotten vår ved helse. Han være vår ven og vi hans vener og Gud være ven åt oss alle."
Her ble det bl.a. forbud mot å sette ut barn og treller skulle kjøpes fri. Flerkoneri blir forbudt. Nyfødte barn skal få leve og ikke settes ut i skog eller mark. Det blir satt strenge straffer for voldtekt og kvinneran. Kjøttmat blir forbudt på fredager. Det skal fastes hele syv uker før påske. Det blir nedlagt forbud mot å gifte seg med slektninger inntil syvende ledd. Nyfødte barn skal føres til kirken for å døpes. Det blir forbudt å gravlegge de døde i hauger eller røyser som i hedensk tid. Liket skal føres til kirken og begraves i hellig jord. Begravelse i vigslet jord blir nektet udådsmenn, kongesvikere, mordere, tyver og selvmordere. Kirker skal bygges i hvert fylke. Biskopen rår over dem og skal tilsette prester. Menn innenfor fylkesgrensene har ansvar for kirkenes vedlikehold og prestenes underhold.
Olav reiste mye rundt etter dette, for å holde ting med bøndene, og lese opp kristenretten. Her møtte han mye motstand, fordi disse lovene stred mot de skikkene som ble praktisert. Olav truet med både død og lemlestelse, og tap av eiendom. På denne måten skaffet han seg mange fiender. Han praktiserte likhet for loven, dvs at storfolk ble straffet på samme måte som bønder.
Knut den mektige erobrer Norge - Olav rømmer
I 1028 kom Knut den mektige til Norge med 50 krigsskip. Han var da konge over Danmark og England. Med sin enorme rikdom kjøpte han seg allierte blant stormennene, og de ble lovet stor makt dersom de støttet ham. Olav ble sviktet også av sine hærmenn, og måtte til slutt flykte. Biskop Grimkjell ble igjen for å styre kirken. Så drog han med sønnen Magnus og en håndfull trofaste menn til Gardarike (Russland). Han slo seg ned i Novgorod, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ragnhild av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. Knut blir hyllet til konge på Øretinget, og gjorde Håkon Jarls sønnesønn Håkon Eiriksson til sin jarl i Norge
Jaroslav tilbyr Olav å bli konge i Bulgaria, noe han avslår. Olav vil bare ha tilbake sitt rike, Norge. Snorre Sturlason beskriver en drøm Olav har, der Olav Tryggvason åpenbarer seg for ham, og sier at han må følge Guds vilje og gjøre det som er rett. Han må la Gud bestemme om det skal bli seier eller tap. Olav får også høre at Håkon Jarl druknet i et skipsforlis, dette gjør at han bestemmer seg for å dra tilbake til Norge.
Olavs hjemkomst og slaget på Stiklestad
Olav reiser tilbake til Norge, og rir opp til Trøndelag. Like før slaget ved Stiklestad sover han litt, og drømmer at han klatrer oppover en stige som når helt opp i himmelen. Han lover sine menn at Gud vil gi dem større lønn enn gleden over verdslige verdier. De kjemper tappert, men Olav faller. Bondehæren var mange ganger større enn Olavs hær. Olav dør av hogg i halsen, magen og låret. Visstnok var det Kalv Arnesson som hogg kongen i halsen, Tore Hund som stakk spydet i magen på kongen og Torstein Knarresmed som hogg kongen i låret. Dette var 29. juli 1030.
Mange angret på at de hadde gått imot Olav, og folk tok til å tenke på han som en hellig mann. Det vart fortalt underlige historier om ting som skjedde med Olav sitt lik. Etter slaget på Stiklestad hadde liket til Olav blitt lagt inn i et skur. En blind mann hadde gått inn dit om natta, gnidd seg i øynene med Olav sitt blod slik at han fikk tilbake synet. Bonden på Stiklestad tok med seg liket og gravla det ved Nidaros.
Året etter ble liket gravd opp og da hadde negler, hår og skjegg grodd. Folk mente at det hadde skjedd et under, og Olav fikk tilnavnet "den hellige". Senere reiste mange pilegrimer til Nidaros for å få hjelp og trøst av Olav den hellige. Det ble reist ei praktfull kirke i Nidaros til ære for Olav, og etter sin død klarte han det han ikke klarte mens han levde. Å samle Norge til et rike og å få nordmennene til å vende om til kristendommen.
Eksterne lenker
http://www.katolsk.no/biografi/olav/ Olav den Hellige
Olav 02
Kategori:Helgener
Kategori:Personer fra vikingtiden
Kategori:1000-tallet
Kategori:Fødsler i 995
Kategori:Dødsfall i 1030
1030 Begivenheter
Utlandet
Norge
- En fredsperiode blir innledet med samkongedømmer (til ca. 1130)
Født
Døde
- 29. juli Olav Haraldsson (Olav den Hellige) faller i slaget på Stiklestad
Idrett
Musikk
Litteratur
Kategori:Årstall på 1000-tallet
ko:1030년
NidarosNidaros kan vise til:
- Trondheim kommune – het Nidaros fra 1. januar 1930 til 6. mars 1931
- Nidaros erkebispedømme – katolsk bispedømme 1030/31 - 1154, erkebispedømme 1154 - 1536
- Nidaros bispedømme – luthersk bispedømme siden 1536
- Nidarosdomen – omtales til tider bare som Nidaros
- A/S Nidaros - nedlagt skipsverft
- Nidaros Futsel – innendørsfotballag
- Avisa Nidaros – konkurs i 1989 videreført som Trondheimsavisa, nå nedlagt
- Nidaros motorcycle og Nidarosmopeden – motorsykler og mopeder produsert av Lefstad Sykkelfabrikk i Trondheim før 1920 og senere fra 1956-58.
- Nidarossykkelen – produsert av Lefstad Sykkelfabrikk i Trondheim fra 20-tallet til slutten av 50-tallet.
Reformasjonen
Reformasjonen var en religiøs omveltning fra katolisisme til protestantisme i deler av Europa på 1500-tallet, utløst av Martin Luther, som ifølge noen kilder skal ha slått opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg 31. oktober 1517. Luther understreket betydningen av den individuelle tro i forhold til sakramentene og vekten på de gode gjerningene. Han plasserte mennesket mer i direkte relasjon til Gud enn hva man gjorde i den katolske kirke. Reformasjonen spredte seg etterhvert fra Nord-Tyskland til Skandinavia, Sveits og Frankrike. I England oppsto det parallelt en reformasjon basert på politiske hensyn, som etterhvert tok mye av den samme retning som reformasjonen på kontinentet.
Bakgrunnen for reformasjonen var en tidligere reformbevegelse innen den katolske kirke, samt renessansen med sine studier av de gamle tekster og vekt på individet. Utviklingen ble også stimulert av trykkekunstens oppfinnelse, den økende handel og framveksten av en middelklasse, samt av politiske motsetninger.
Det kom til en lang og bitter konflikt mellom katolikker og protestanter på 1500-tallet, som blant annet resulterte i tredveårskrigen. Senere fulgte også en reform av den romersk-katolske kirke, ofte kalt den katolske motreformasjon. Norge ble reformert i 1536/1537.
Se også
- Reformasjonen i England
Kategori:Kristendom
Kategori:Hendelser på 1500-tallet
Oslo
:Dette begrepet har flere betydninger. Se også Christiania (København).
Oslo (tidligere Christiania eller Kristiania) er hovedstaden i Norge, landets største by, og både en kommune og et fylke. Nabokommunene er i vest Bærum, i nord Ringerike, Lunner og Nittedal, i øst Skedsmo og Lørenskog, og i sør Ski, Oppegård og Nesodden.
Oslo blir også kalt Tigerstaden. Det Kongelige Slott, Stortinget, Regjeringen, Høyesterett og de fleste andre offentlige styringsorganer ligger i Oslo.
Byen har et areal på 454 km2, og Oslo kommune har 521 886 innbyggere per 1. januar 2004, 11,3% av befolkningen i Norge. Bybebyggelsen Oslo omfatter også det bebygde sammenhengende arealet i flere tilliggende kommuner i Akershus, og har til sammen 801 028 innbyggere fordelt på 276,53 km2.
Historie
Akershus]
Oslo ble ifølge Snorres kongesaga grunnlagt cirka år 1048 av kong Harald Hardråde. Nyere arkeologiske utgravninger har påvist kristne graver fra før år 1000 og dette fikk byen til å feire sitt 1000-årsjubileum i 2000. Byen lå ved utløpet av elven Alna. Opprinnelsen til navnet Oslo er omstridt. Det har intet å gjøre med «Loelva», et elvenavn som ble konstruert av Peder Claussøn Friis i 1613 for å forklare byens navn som «Loens os». Siste ledd er sikkert; det betyr slette eller engslette. I middelalderen ble navnet skrevet både Ásló og Ósló, og den første formen er antagelig den eldste. Det tyder på at første ledd enten hentyder til åsen rett ved byen, Ekeberg, eller til det norrøne ordet for gud. De tolkningene som har mest for seg, er altså enten «sletten under åsen» eller «gudenes slette».
Oslo ble Norges hovedstad omkring år 1300 under kong Håkon V Magnusson, som også anla Akershus-borgen og gjorde den til residens. Under unionstiden med Danmark mistet byen sin status som hovedstad og stagnerte økonomisk. Etter en ødeleggende brann i 1624 ble byen flyttet til motsatt side av Bjørvika og gjennreist i mur etter krav fra kong Christian IV og samtidig omdøpt til Christiania (mellom 1897 og 1925 offisielt skrevet Kristiania). Det opprinnelige navn Oslo ble gjeninnført fra 1. januar 1925. Byen ble igjen hovedstad i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist – Slottet, Universitetet, Stortinget, Nationaltheatret og mange flere. Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da nabokommunen Aker ble innlemmet. Byens rådhus sto ferdig i 1950.
Befolkningsveksten har siden tidlig på 90-tallet vært stabilt høy, og i Oslo kommune er befolkningen i april 2005 på 531 410 innbyggere, i Stor-Oslo, jan. 2005 på 811 688 innbyggere (tall fra SSB). I samme periode (ca 1992/1993-2005) har det vært flere topper i byggesektoren.
Politikk
2005]
Oslos regjerende partier er Høyre og Fremskrittspartiet. Oslos formelle (men i hovedsak seremonielle) leder er ordføreren, for tiden Per Ditlev-Simonsen (H).
Oslo kommune
Oslo kommune er den lokale øvrigheten i Oslo. Oslo kommune har som eneste kommune i Norge både primærkommunale og fylkeskommunale funksjoner og har derfor ansvar på begge nivåer. Kommunen styres etter en parlamentarisk styringsmodell der regjeringen – som er Byrådet – kun sitter så lenge den har tillit i folkeforsamlingen – som er Bystyret.
Bystyret
Bystyret utgjør Oslos folkevalgte forsamling. Bystyret består av 59 representanter som velges hvert fjerde år av Oslos innbyggere. Bystyret ledes av ordføreren.
Byrådet
Byrådet utgjør Oslos regjering – kommunens utøvende makt. Byrådet består av en byrådsleder, tilsvarende en regjeringssjef, og 6 byråder, som tilsvarer ministre. Byrådene trenger ikke være medlem av Bystyret. Hver byråd er politisk leder av en byrådsavdeling, som kan sammenlignes med ministerier.
Byrådet leder kommunens administrasjon, legger frem forslag for Bystyret og er ansvarlig for gjennomføring av kommunale vedtak.
Bydeler
Oslo kommune er delt inn i 15 bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer, som oppnevnes av Bystyret. Som en prøveordning ble imidlertid fire av bydelsutvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen for å øke den lokalpolitiske interessen.
Hver bydelene har også sin egen bydelsadministrasjon som forbereder saker for bydelspolitikerne og iverksetter det som besluttes. Hovedoppgaven til bydelene er å forvalte, ivareta og drive sosial-, eldre- og primærhelsetjenesten, samt en del andre kommunale tjenester som ligger i nærmiljøet.
1999
De 15 bydelene er:
#Alna
#Bjerke
#Frogner
#Gamle Oslo
#Grorud
#Grünerløkka
#Nordre Aker
#Nordstrand
#Sagene
#St. Hanshaugen
#Stovner
#Søndre Nordstrand
#Ullern
#Vestre Aker
#Østensjø
Etater og bedrifter
- Byrådslederens avdeling
- Rådhusets forvaltningstjeneste
- Byrådsavdeling for barn og utdanning
- Utdanningsetaten
- Flyktning- og innvandreretaten
- Byrådsavdeling for finans og utvikling
- Utviklings- og kompetanseetaten
- Kommuneadvokaten
- Kemnerkontoret
- Overformynderiet
- Kommunal konkurranse Oslo KF
- Byrådsavdeling for byutvikling
- Eiendoms- og byfornyelsesetaten
- Byantikvaren
- Plan- og bygningsetaten
- Kultur- og kontorbygg Oslo KF
- Boligbygg Oslo KF
- Omsorgsbygg Oslo KF
- Undervisningsbygg Oslo KF
- Byrådsavdeling for næring og kultur
- Kultur- og idrettsetaten
- Gravferdsetaten
- Næringsetaten
- Byrådsavdeling for miljø og samferdsel
- Vann- og avløpsetaten
- Friluftsetaten
- Samferdselsetaten
- Trafikketaten
- Renovasjonsetaten
- Brann- og redningsetaten
- Beredskapsetaten
- Enøketaten
- Energigjenvinningsetaten
- Grønt og idrett Oslo KF
- Oslo Havn KF
- Byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester
- Rusmiddeletaten
- Helse- og velferdetaten
- Legevaktsetaten
- Barne- og familieetaten
- Tannhelsetjenesten Oslo KF
- Arbeidstreningsbedriften Oslo KF
Demografi og økonomi
Folketall pr. 1. januar 2004:
(
- ) utenfor bydelsinndelingen
Historiske innbyggertall
- 1801: 9 527
- 1825: 15 359
- 1855: 31 715
- 1875: 76 866
- 1900: 227 735
- 1925: 255 700
- 1946: 286 222
- 1948: byutvidelse
- 1950: 434 047
- 1956: 451 247
- 2003: 517 401
- 2005: 529 846
Trossamfunn
Oslos befolkning tilhører en rekke kristne og ikke-kristne trossamfunn, og det er også et stort antall som ikke tilhører noe trossamfunn.
Lutheranere (Den norske kirke og andre)
Den norske kirkes (statskirkens) bispesete Oslo omfatter foruten Oslo kommune også de to vestlige Akershus-kommunene Asker og Bærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker.
Andre lutherske trossamfunn er også representerte i hovedstaden, som Den evangelisk lutherske frikirke og Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn.
Andre kristne trossamfunn
I Oslo er det også organiserte menigheter tilhørende blant annet Adventistene, Den anglikanske kirke, Baptistsamfunnet, De frie evangeliske forsamlinger, Den katolske kirke, Kvekerne, Metodistkirken, Misjonsforbundet, Den nordisk katolske kirke, Den nyapostoliske kirke, Den ortodokse kirke i Norge, Pinsebevegelsen, Den russisk-ortodokse kirke og Vineyard.
Ikke-kristne trossamfunn
Mange Osloborgere tilhører ikke-kristne trossamfunn. Det er svært mange muslimer knyttet til en rekke moskemenigheter, og mange buddhister og hinduer.
Universiteter og høyskoler
- Arkitekthøgskolen i Oslo
- Diakonhjemmet Høgskole
- Høgskolen i Oslo
- Handelshøyskolen BI
- Kunsthøgskolen i Oslo
- Lovisenberg diakonale høgskole
- Menighetssøsterhjemmets sykepleierhøgskole
- Norges Informasjonsteknologiske Høgskole
- Norges markedshøyskole
- Norges musikkhøgskole
- Norges veterinærhøgskole
- Norges idrettshøgskole
- Politihøgskolen
- Statens balletthøgskole
- Statens håndverks- og kunstindustriskole
- Statens kunstakademi
- Statens operahøgskole
- Statens teaterhøgskole
- Universitetet i Oslo, grunnlagt 1811
Kjente personer fra Oslo
- Bernt Anker (1746-1805), kammerherre, godseier, forretningsmann
- Peter Chr. Asbjørnsen (1812-1885), forfatter, naturviter
- Rebekka Bakken, jazzsanger
- Karin Bang, forfatter
- Lauritz Bergendahl (1887-1964), skiløper
- André Bjerke, (1918-1985), forfatter og dikter
- Ketil Bjørnstad, forfatter og komponist
- Gerd Brantenberg, forfatter
- Alex Brinchmann, forfatter
- Bjarne Brustad (1895-1978), komponist
- Kjell Bækkelund (1930-2004), pianist
- Finn Carling (1925-2004), forfatter
- Lars Saabye Christensen, forfatter
- Tor Edvin Dahl (1943), forfatter
- Tom Egeland (1959), forfatter
- Torbjørn Egner (1912-1990), forfatter
- Catharinus Elling (1858-1942), komponist
- Jon Ewo (1957), forfatter
- Christopher Grøndahl, forfatter
- Jostein Gaarder, forfatter
- Carl I. Hagen, politiker
- Gunvor Hofmo (1921-1995), lyriker
- Viggo Hansteen (1900-1941), jurist, politiker
- Jens Christian Hauge, hjemmefrontsleder, politiker
- Espen Haavardsholm, forfatter
- Sonja Henie (1912-1969), kunstløpdronning
- Alf Hurum (1882-1972), komponist og kunstmaler
- Sigurd Ibsen (1859-1930), forfatter, tidl. statsminister
- Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969), komponist
- Sverre Jordan (1889-1972), komponist
- Halfdan Kjerulf (1815-1868), komponist
- Jan Kjærstad, forfatter
- Karin Krog, jazzsanger
- Unni Lindell, forfatter
- Egil Monn-Iversen, komponist
- Wenche Myhre, sangartist
- Odd Nerdrum, maler
- Mette Newth, forfatter
- Rudolf Nilsen (1901-1929), lyriker
- Tove Nilsen, forfatter
- Rikard Nordraak (1842-1866), komponist
- Arild Nyquist (1937-2004), forfatter
- Per Petterson, forfatter
- Kjersti Scheen, forfatter
- Christian Schibsted (1812–1878) boktrykker og forlegger
- Jens Stoltenberg, politiker, statsminister
- Johan Svendsen (1840-1911), komponist
- Waldemar Thrane (1790-1828), komponist og fiolinist
- Radka Toneff (1952–1982), jazzmusiker
- Petter Vennerød, filmregissør
- Bjørg Vik, forfatter
- Rolf Wickstrøm (1912-1941), fagforeningsleder
- Kåre Willoch, politiker, tidl. statsminister
- Per Aabel (1902-1999), skuespiller
Severdigheter
Per Aabel]
Per Aabel]
- Akershus slott og festning
- Astrup-Fearnley-Museet
- Munchmuseet
- Forsvarsmuseet på Akershus Festning
- Frogner Hovedgaard med Oslo Bymuseum
- Frognerparken med Vigelandsanlegget og Vigelandsmuseet.
- Garden (Slottet)
- Historisk Museum
- Holmenkollen med Skimuseet og Holmenkollbakken
- Kon-tiki-museet på Bygdøy
- Museet for Samtidskunst
- Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
- Norsk Folkemuseum på Bygdøy
- NRK Opplevelser
- Oslo Bymuseum på Frogner Hovedgaard
- Oslo Rådhus
- Polarskipet Fram på Bygdøy
- Sjøfartsmuseet på Bygdøy
- Skøytemuseet [http://www.oslosk.no/museet.htm] ved Frogner stadion
- Slottet
- Stortinget
- Vikingskipsmuseet på Bygdøy
Forsvaret
- HMKG, Huseby leir
- FSES, Lutvann leir
- Akershus Kommandantskap, Akershus festning, Lutvann leir, Linnerud leir.
- Forsvarsstaben
- Krigsskolen, Linnerud leir
I Oslo finner man mange mindre militæravdelinger:
- Forsvarsmuseet
- Forsvarets stabsmusikk
- Feltprestkorpset
- Forsvarets mediesenter
Vennskapsbyer og -regioner
Oslo har følgende vennskapsbyer og -regioner: Gøteborg i Sverige, Shanghai i Kina, Vilnius i Litauen, Schleswig-Holstein i Tyskland, St. Petersburg i Russland, provinshovedstaden Mbombela og Mpumalanga-provinsen i Sør-Afrika og Reykjavik i Island.
Eksterne lenker
- [http://www.oslo.kommune.no Oslo kommune]
- [http://www.trafikanten.no Trafikanten]
- [http://www.ssb.no/kommuner/faktaark3.cgi?region=0301 SSBs Faktaark]
- [http://oslo.openguides.org/ En Åpen Guide til Oslo]
- [http://www.oslobymuseum.no Oslo Bymuseum]
- [http://www.megaholiday.com/oslo/index.html Oslo i bilder]
- [http://oslomarka.net Oslomarka på internett]
- [http://oslooyene.no Osloøyene]
- [http://www.kulturnett.no/geografisknavigering/geografisknavigering_visning.jsp?fylke=T910196&kommune=T1543434 Kultur i Oslo på kart] fra Kulturnett.no
Kategori:Hovedsteder i Europa
Kategori:Fylker i Norge
Kategori:Byer i Norge
kategori:Kommuner i Norge
Kategori:Vertsbyer for vinter-OL
ja:オスロ
ko:오슬로
simple:Oslo
Troms
Troms er Norges nest nordligste fylke, lokalisert mellom Nordland i sør og Finnmark i nord.
Historikk
Reskript av 8. februar 1671 viser at Nordlandene amt (som inkluderte dagens Nordland og Troms fylker) administrativt da tilhørte Bergenhus stiftsamt. Vardøhus amt, lengst nord, hørte til Trondhjems stiftsamt.
5. januar 1680 ble Nordlandene og Vardøhus slått sammen til Nordland amt. Men allerede i 1685 ble dette amtet delt på nytt da Vardøhus fikk egen amtmann. Amtet var i perioden før dette underlagt magistraten i Bergen.
I 1789 ble Senja og Tromsø fogderier overført fra Nordland til Vardøhus. 1. oktober 1866 ble Senja og Tromsø fogderier skilt ut fra Finnmarken og et nytt amt be opprettet: Tromsø amt. Fra 1. januar 1919 ble betegnelsen amt erstattet med fylke.
Kategori:Fylker i Norge
Kardinal
En kardinal er en høytstående embetsmann i Den katolske kirke; i rang står kardinalene rett under paven. Ordet kommer fra latin cardo (hengsel) - hengsler holder porten på plass, men tillater samtidig at den kan svinge og dermed fungere etter sin hensikt, og kardinalene ble sett som «kirkens hengsler».
Historie
Tittelen ble først gitt til enhver prest som var permanent tilknytet en kirke. Denne betydningen har falt ut av bruk i Den katolske kirke, men er bevart i et annet tilfelle - to av de anglikanske kannikene i St Paulkatedralen i London kalles kardinaler. Den katolske kirke har beholdt spor av dette i ordningen med inkardinasjon som utviklet seg senere; dette er en fast tilknytning til et bispedømme, og ordet har samme opphav.
Ordet ble allerede mot slutten av 1. århundre eller begynnelsen av 2. århundre gitt en annen betydning. Pave Evaristus (97-105) ga tittelen til sogneprestene i Roma, biskopene i området umiddelbar nærhet av Roma og til de syv diakonene i byen. På et tidlig tidspunkt ble denne rollen formalisert, slik at kardinalene dannet et kollegium. De assisterte paven i styret av kirken og etterhvert også de landområder paven var overhode for.
I det 11. århundre ble alle geistlige som fungerte som rådgivere for paven gitt tittelen kardinal. Dermed begynte man også å få kardinaler som ikke egentlig var hjemmehørende i Roma, men bare var der for en periode. Særlig pave Leo IX bidro til å reformere kirkens styreform slik at kardinalskollegiet fikk et mer internasjonalt preg og dermed ble mer representativt for hele kirken. Man begynte også å utnevne biskoper som hadde tilhold utenfor Roma, og som forble i sine bispedømmer.
I 1059 ga pave Nikolas II en ny lov som gjorde kardinaler til de eneste som hadde stemmerett ved pavevalg. Dette ble bekreftet av Tredje Laterankonsil (1179), som også forbød andre å være tilstede under pavevalg. Det ble krev 2/3 flertall for å velge en pave. Denne ordningen er i all hovedsak den som gjelder i dag, bortsett fra at det nå kreves 2/3 + 1 stemme. Kardinalkollegiet fikk fastlagt sin form i 1150, under pave Eugenius III; til da hadde det vært en løs sammenslutning. Antallet kardinaler var langt lavere enn i dag, men ordningen er i hovedtrekk den samme som i dag.
Kardinalene deltok i konsistoriet, som fungerte som kirkens og pavestatens regjering. Pave Sixtus V (1585-1590 opprettet i stedet 15 faste kongregasjoner, med forskjellige ansvarsområder. Denne modellen er fortsatt i bruk, selv om kongregasjonen arbeidsfelt og navn har blitt endret en rekke ganger.
Antall
I middelalderen var det ikke flere enn 24 kardinaler. I forbindelse med omorganiseringen av kirkens administrasjon fastslo Pave Sixtus V i konstitusjonen Postquam verus ille (3. desember 1586) at det skulle være 70 kardinaler. I realiteten var det sjelden man hadde så mange. Først i 1958 ble tallet overskredet, da pave Johannes XXIII utnevnte mange nye kardinaler.
Under Andre Vatikankonsil (1962 - 1965) ble det bestemt at inntil 120 kardinaler kunne delta ved pavevalg. Samtidig ble det fastslått at de mister stemmeretten ved fylte 80 år. Dette betyr at det ikke er noe problem om det finnes mer enn 120 kardinaler, så lenge antallet som er | | |
